J.K. Baltzersen: Formuesskatten straffer de som tar eget ansvar for egen fremtid

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. Kari og Ola har to barn, Per (10) og Pål (8). Onkel Espen kommer på besøk en lørdag, og han har med en sjokoladeplate til hver av nevøene. Pål spiser opp sin plate i løpet av kvelden. Per sparer, og først søndag formiddag begynner han på sin plate. Pål maser om at det er urettferdig at bare Per har sjokolade, og at han må dele. Per ønsker ikke å dele og svarer at Pål fikk mye sjokolade i går. Mor og far pålegger allikevel Per å dele med lillebror Pål. Slik kan formuesskatten enkelt illustreres.

Eller slik: Henrik drar på byen hver helg og drikker opp pengene sine. Rune sparer. Henrik satser på at staten tar vare på ham når det skjer noe. Rune tar ansvar for sin egen fremtid. Rune blir straffet med formuesskatt. Henrik blir belønnet med støtte fra NAV når det skjærer seg.

Nå er det ikke slik at formuesskatten finansierer Henrik, slik som med sjokoladeillustrasjonen. Til det utgjør formuesskatten for lite, men prinsippet er det samme, og de perverse incentivene er der.

Nå har noen funnet på å gå til sak mot staten om formuesskatten er i strid med menneskerettighetene, Grunnloven og EØS-retten. Noen vil sikkert fnyse av dette. Skatt i strid med menneskerettighetene liksom! 

Men husk at jo mer skatteskruen strammes, desto mindre bestemmer vi over eget liv. Skatt har reelle konsekvenser utover rene penger.

Saksøker Lars Oscar Øvstegård har fått med seg jusprofessor Mads Andenæs på laget. Andenæs er nevø av en av de fremste jurister i Norge, Johs. Andenæs, mannen bak det svært viktige verket Statsforfatningen i Norge.

Man kan muligens fristes til å tro at skatt i strid med Grunnloven er noe som er funnet på på et gutterom. Men Johs. Andenæs drøftet altså i nettopp Statsforfatningen i Norge om skatt av konfiskerende art kunne være i strid med Grunnlovens paragraf 105.

Øvstegård står muligens for det første tilfellet dette blir prøvet for norske domstoler. Man kan selvsagt mene at slikt bør avgjøres politisk. Men hvor skal grensen gå? Eller skal det ikke være noen grenser for hva flertallets representanter kan beslaglegge av folks liv? For det er nemlig folks tid man tar når man skattlegger. Skal det utelukkende være basert på flertallets selvbegrensning?

Det blir ofte sagt om formuesskatten at det er skatt på allerede beskattede midler. Det er en dårlig motforestilling. Det er mye som er slik, for eksempel moms. Det er den totale skattebyrden som er avgjørende, og den må ned.

Formuesskatten er bare én prosent, får vi høre. Ja, men det er én prosent hvert eneste år. Og den er uavhengig av avkastningen. Det blir betyr kanskje ikke så mye for den ekstreme superinvestoren, men det er en betydelig belastning for deler av middelklassen.

Høyre vil avvikle formuesskatt på såkalt arbeidende kapital. Som om bankinnskudd som er grunnlag for lån til næringslivet, ikke er arbeidende kapital – eller obligasjoner utstedt av selskaper.

Jo rikere man er, desto større vil tendensen være til å ha midler plassert i aksjer.

Så får vi ofte høre at formuesskatten er en personbeskatning, ikke en beskatning av bedriften. Det er riktig at det er et juridisk skille. Men skillet henvises ofte til, når det passer venstresiden, men «oppheves» når det ikke passer den, for eksempel når de vil regne akkumulert overskudd ikke utbetalt til eierne som ubeskattet eierinntekt. 

Men de har da på mystisk vis ikke betalt selskapsskatten, som tydeligvis ikke har med eierne å gjøre i det hele tatt.

I et enkeltmannsforetak er alt på den næringsdrivendes personlige hånd. De økonomiske realiteter oppheves ikke ved dannelsen av et aksjeselskap.

De juridiske skiller bør respekteres konsekvent.

Skatt på aksjeformuer skal ifølge Høyre avskaffes, mens økning av bunnfradraget er partiet kun åpent for ifølge medieuttalelser. Det er ikke rart at Høyre blir oppfattet som et rikmannsparti når man endrer innretningen på formuesskatten på en slik måte.

Avskaff formuesskatten i sin helhet, slik det med hell er gjort i Sverige.