Norge står i fare for å gå til grunne – fire grep som må tas før det er for sent

Andreas Aaberg er hodejeger og Managing Partner i Hjertaker Aaberg AS.

SYNSPUNKT. Vi har fortalt oss selv at Norge er annerledes, og at vi ikke kan rammes av de samme strukturproblemene som mange andre land. Men stadig flere tegn tyder på at denne tryggheten er i ferd med å smuldre. Kapital flytter ut. Gründere møter motstand. Offentlig sektor presses fra alle kanter.

Boken «Landet som ble for rikt» beskrev hvordan overfloden av oljeinntekter gradvis har gjort oss mindre endringsvillige og mer byråkratisk avhengige. Forfatter Martin Bech Holte peker i boken på at rikdommen, som kunne vært vår største styrke, også har blitt en sovepute. Vi risikerer å forvalte et land i stedet for å utvikle et samfunn.

Likevel finnes det håp. Sverige sto på 1990-tallet i en økonomisk krise som tvang frem store strukturelle reformer. De gjennomførte dem under langt vanskeligere forutsetninger – uten oljepenger og uten de finansielle bufferne Norge har i dag. Vi kan gjøre de samme grepene, men raskere og med langt bedre rammevilkår – hvis vi tør.

Skattepolitikken kan bidra til verdiskaping

Norge har alle forutsetninger for å være et foregangsland innen teknologi, grønn industri og innovasjon. Samtidig har vi et skattesystem som i for stor grad skaper usikkerhet for gründere, småbedrifter og norske eiere. Ifølge OECDs Revenue Statistics 2025 ligger den samlede skatteandelen i Norge på 41,4 prosent av BNP – blant de høyeste i OECD. Formuesskatten, som våre naboland har fjernet, rammer norske eiere i større grad enn utenlandske. Det svekker konkurransekraften og fører til at kapital og kompetanse flyttes ut.

Dette er ikke et argument for lavere skatt – men for smartere skatt. Norge kan lære av land som Nederland, Finland og Estland, som har brukt målrettede skatteinsentiver for å stimulere til innovasjon og grønn vekst.

For eksempel kan midlertidige skattefradrag for investering i ny teknologi eller energieffektivisering i små og mellomstore bedrifter gi både klimanytte og vekst. Redusert arbeidsgiveravgift i oppstartsperioden for selskaper som skaper nye arbeidsplasser vil gjøre det lettere å ansette raskere. Skatteinsentiver for kompetanseheving – der bedrifter får fradrag for ansatte som tar etterutdanning i fag med høy etterspørsel – kan bidra til å bygge den kompetansen både næringslivet og offentlig sektor trenger.

I tillegg må skattepolitikken utformes slik at det igjen blir attraktivt og lønnsomt for norske gründere og bedriftseiere å bli i Norge – og å komme tilbake for dem som har flyttet ut. Når de som skaper arbeidsplasser opplever trygghet og forutsigbarhet, vil også verdiene og skatteinntektene bli igjen her hjemme.

Partnerskapsordninger mellom kommuner og lokale bedrifter, der investeringer i lærlinger og unge arbeidstakere gir skattelette for arbeidsgiverne, kan bidra til økt sysselsetting og sosial bærekraft.

Dette er tiltak som støtter både privat og offentlig sektor – og som bygger et mer robust arbeidsmarked. En slik modernisering av skattepolitikken handler ikke om å ta fra noen, men om å legge til rette for flere som bidrar.

Slik kan offentlig sektor styrke effektiviteten

Norge har en offentlig sektor med høy tillit og sterke fagmiljøer, men også med forbedringspotensial. Ifølge SSB (2025) arbeider nå over én million mennesker i offentlig sektor – omtrent like mange som i hele det private næringslivet utenom olje og gass. Dette sier ikke at offentlig sektor er for stor, men at vi må bruke kompetansen bedre.

Digitalisering, smartere ressursdeling og tverrsektorielt samarbeid kan frigjøre kapasitet som igjen styrker tjenestene til innbyggerne. Det er ikke et spørsmål om å kutte mennesker, men å bruke mennesker der de gjør størst forskjell. Vi må løfte de mange dyktige lederne i offentlig forvaltning som tør å tenke nytt, og la dem få handlingsrom til å gjennomføre endring.

Navs arbeidsledighetstall viser 4,4 prosent ledighet (SSB/OECD, mars 2025), men reell sysselsettingsutfordring er langt større. Mange står utenfor arbeidslivet av ulike grunner – deltid, helse, utdanning eller manglende matching mellom kompetanse og behov. Offentlig sektor kan her bli selve nøkkelen: gjennom samarbeid med næringslivet om opplæring, fleksible arbeidsmodeller og inkluderende rekruttering.

Hvordan bruke Oljefondet klokere

Oljefondet er verdens største statlige investeringsfond og har nå passert 21.000 milliarder kroner i verdi (Norges Bank Investment Management, november 2025). Det tilsvarer over 3,5 millioner kroner per innbygger. Dette er en enorm nasjonal ressurs – og samtidig en kilde til sårbarhet. Fondet er ment å sikre fremtidige generasjoner, men fremtiden må også bygges i dag.

Bruken av fondets midler bør i større grad rettes mot investeringer som gir langsiktig gevinst for landet: grønn industri, energiteknologi, digitalisering og kunnskapsbaserte arbeidsplasser. En slik strategi er ikke et brudd med handlingsregelen, men en modernisering av den – en måte å bruke mer klokt, ikke mer ukritisk.

Sverige gjennomførte på 1990-tallet reformer som la grunnlaget for ny vekst og konkurransekraft. Forskjellen er at Norge nå har en unik mulighet til å gjøre det samme – uten å gå gjennom en krise først. Vi har kapitalen, erfaringen og den internasjonale tilliten. Det vi mangler, er viljen til å bruke ressursene til å endre – ikke bare opprettholde.

Som Tech- og forretningsfilosofen Anders Indset har påpekt, bør Norge bruke sin posisjon til å bygge sterkere økonomiske og kunnskapsmessige bånd til Europa – ikke bare som kapitalforvalter, men som aktiv partner i verdiskaping og teknologisk utvikling. Tyskland representerer både en markedsmulighet og en læringsarena for norsk industri, og et tettere samarbeid kan gjøre Norge mer integrert i den europeiske innovasjonsøkonomien.

Et felles ansvar for integrering og trygghet

Bak enhver sterk økonomi står en sterk samfunnsstruktur basert på tillit og ansvar. Norge er bygget på likhet, dugnadsånd og et sterkt rettsvern – verdier som må vernes, men også fornyes. Integrering handler ikke bare om tall, men om deltakelse. Tall fra SSB og Nordic Welfare (2024) viser at sysselsettingsraten blant innvandrere er 67,7 prosent, mot 79,7 prosent i resten av befolkningen. Forskjellen representerer et uutnyttet potensial. Offentlige arbeidsgivere kan spille en sentral rolle her – både som forbilde og som motor for inkludering.

Når kommuner lykkes med å koble språk, arbeidstrening og lokale næringsprosjekter, ser vi resultater som gagner alle. Den samme modellen bør forsterkes nasjonalt. Dette er ikke et politisk spørsmål – det er et samfunnsansvar.

Lederskap for fremtiden

Norge trenger mer enn forvaltning. Vi trenger visjon, samhandling og evne til å ta ansvar i tide. De neste årene krever et lederskap som kombinerer kompetanse, tillit og besluttsomhet – i både offentlig og privat sektor.

Et godt lederskap handler om å skape retning og eierskap, ikke om å fordele skyld. Det handler om å stå samlet om reformer som gagner helheten, og å bygge broer mellom fagmiljøer, regioner og generasjoner. Norge trenger ledere som tør å tenke nytt, men som samtidig forstår verdien av det som allerede fungerer.

For det Norge trenger nå, er ikke mer politikk – men mer ledelse. Ikke mer regulering – men mer samarbeid. Ikke flere barrierer – men flere broer.