Norge trenger også et energiforlik

Tor W. Andreassen, PhD, er professor emeritus NHH og leder av faglig råd, Open Innovation lab of Norway.

SYNSPUNKT. Mens det nye Stortinget er på vei mot et skatteforlik rundt formuesskatten, står energipolitikken fortsatt fast i 50 år gamle angstfantasier. Norge risikerer å miste en mulighet fordi vi lar fordommene styre fremtidens energipolitikk.

Mens Google, Microsoft og Meta bygger atomdrevne datasentre for å møte KI-revolusjonen, diskuterer vi fortsatt om Norge tør å modernisere sin energimiks. Det kan bli en tabbe av dimensjoner.

Tim Gregorys bok «Going Nuclear» river hull i mytene våre: Kjernekraft er ikke bare sikrere enn kull og olje, den er nødvendig for å nå klimamålene. Mens vi feirer rekordhøy vannkraftproduksjon, ignorerer vi den ubehagelige sannheten: Det holder ikke.

Elektrifiseringen av industrien krever mer kraft enn vi kan levere. Datasentre ala Stargate i Narvik, som skal drive Norges digitale fremtid, trenger stabil strøm 24/7 – ikke væravhengig kraft som dør når vinden stilner eller sola skjuler seg bak skyene i tre vintermåneder.

Men hva med alternativene, spør kritikerne? La oss være brutalt ærlige:

• Solkraft? I et land hvor Finnmark ligger i mørke i måneder, og snø dekker paneler fra november til april? Solkraft fungerer i Spania – ikke så bra i Tromsø.
• Vindkraft på land? Vindkraft på land er et miljøbedrag i grønt forkle. Vi sprenger fjelltopper for 200-tonns støyende turbiner som dreper fugler og etterlater betongklumper når de må erstattes etter 25 år.
• Havvind? Kostnadene er astronomiske i våre værharde farvann. Det tar 15 år å bygge og kreve om lag 35 milliarder kroner i subsidier i drift. I tillegg er vedlikehold til havs dyrt.
• Mer vannkraft? De beste elvene er utbygd. De som gjenstår er økologiske perler med samiske interesser, laksefisk og et friluftsliv i harnisk.

Den ubehagelige sannheten er at alle disse løsningene produserer kraft «når naturen vil det», ikke når Norge trenger det. Batterier som kan lagre nok strøm gjennom hele mørketida eksisterer ikke. Når industri og oljeplattformer skal elektrifiseres og datasentrene skal få kraft døgnet rundt, kollapser systemet om vi satser på ustabil energi.

Små modulære reaktorer kan plasseres i Finnmark og skape arbeidsplasser der alternativet er fraflytting. Mens vi diskuterer, bygger Finland og Sverige sin energiuavhengighet med atomkraft. Skal Norge bli en energi-importør fordi vi er for redde til å tenke nytt?

Motstanden handler ikke om fakta, men om følelser. Tsjernobyl-ulykken skjedde for nesten 40 år siden – i et totalitært regime med teknologi fra steinalderen. Moderne kjernekraft er så sikkert at det knapt produserer avfall – mens vindmøller må graves ned når de er utslitt. I beste fall blir de stående. Mens estimert levetid for kjernekraftverk er 60 til 80 år, holder vindmøller i 20 til 25 år før de må erstattes. For begge tar det om lag 15 år fra politisk beslutning til drift.

Mens vi diskuterer, har Kina startet bygging av 27 nye reaktorer bare i år. Frankrike selger atomkraft til hele Europa og tjener milliarder. Sverige, som stengte ned sine reaktorer, reverserer nå kursen i panikk. Tyskland har falt tilbake på det skitneste som finnes: kull.

Med verdens beste energi-kompetanse, stabile institusjoner og kapitaltilgang som få land kan matche, har vi et særs godt utgangspunkt. Vi kan bli den foretrukne leverandøren når Europa trenger ren, stabil energi i tiårene fremover.

I formuesskatt-debatten synes pragmatismen å vinne frem gjennom en balanse mellom vekst- og fordelingsargumentene. I energidebatten, som har pågått lengre og er mer prekær, må finne et forlik og løsning snart. Når el-biler, kunstig intelligens og grønn industri krever mer kraft enn noen gang, kan Norge enten levere og eksportere – eller bli en kjøper gjennom økt import.

Spørsmålet til det nye Stortinget er enkelt: Vil dere våge å løsrive oss fra 50 år gamle angstfantasier? Omstillingen av Norge er avhengig av svaret.