Norges idrettsforbund på vei mot økonomisk krise?

Trond Solvang er lotterigründer.

SYNSPUNKT. Store deler av ledelsen i NIF har de siste årene vist en rørende omsorg for landets pengespillmonopol, og ikke minst selskapet Norsk Tipping. Man kan bare undres hvem og hvilke krefter som står bak denne aktiviteten. Dersom ledelsen i NIF virkelig hadde villet sin egen organisasjon det beste og de hadde villet arbeide for å sikre økte inntekter til NIF i fremtiden, hadde de valgt en helt annen strategi.

Det store spørsmålet blir derfor hvordan eierne (årsmøtet i NIF) kan sitte å se på at styret, ledelsen og dedikerte lobbyister aktivt arbeider for å opprettholde en organisering av pengespill og lotterier som ikke er den beste for NIF, hverken sentralt eller for de enkelte særforbund og absolutt ikke de lokale kretsene og klubbene.

Påstandene jeg fremsetter her baserer seg på realiteter. Våre to naboland Danmark og Sverige etablerte en lisensbasert ordning for pengespillmarkedet, i stedet for monopol i henholdsvis 2009 og 2014. Politikerne i Finland har for lengst vedtatt det samme, med virkning fra kommende nyttår. Hvorfor gjør alle våre naboland dette? Jo, fordi dette fører til at landene endelig får full styring med totaliteten av pengespill. I alle disse landene «lakk» det mange milliarder hvert år ut til utenlandske pengespill (som grunnet monopolet ikke fikk operere i Sverige). Nå opererer alle disse, basert på en lisens med streng regulering, som samtlige lisenshavere (selvfølgelig) har akseptert, samt en beskatning som bringer flere milliarder inn til statskassen – som kan videreføres til idrett og andre gode formål hvert år. Et annet, og kanskje det mest gledelige er at andelen spilleavhengige har gått ned. Hvorfor tar ikke NIF en titt over til våre naboland?

Det påfallende og totalt uforståelige er at det innenfor NIF, hele «idrettsfamilien» og frivilligheten generelt ikke finnes klima for å diskutere hvilken organisering av pengespill som er best for Norge. Min ubeskjedne påstand er at dette i stor grad skyldes det enkle fenomen at «man biter ikke hånda som gir føde». Dette burde bekymre alle som ønsker å hegne om de grunnleggende demokratiske prinsippene og friheten til å ytre seg.

Samtidig med at NIF prioriterer symbolpolitikk fremfor å fronte en mer ansvarlig pengespillpolitikk, ser vi at NIF nå er livredde for å miste hundrevis av sponsormillioner, grunnet «Forskrift om forbud mot markedsføring av visse næringsmidler særlig rettet mot barn». Hele ideen bak denne forskriften kom opprinnelig fra WHO for 15 år siden, og formålet var og er helt enkelt å skjerme barn og unge for eksponering av reklame for usunne og helsefarlige produkter. Men fra NIF er det klare budskapet at det helseforebyggende arbeid mot barn og unge må ryke og reise dersom NIF taper reklameinntekter. Penger er viktigere enn sunnhet og helse for den oppvoksende generasjon. Oppsummert: Nå er det mye rot, skjulte agendaer og desperasjon i NIF.

5 siste Synspunkt

• EUs jernrammer er dårlig butikk

• Hvordan får vi et forsvarlig rehabiliteringstilbud fremover?

• Hvordan unngå et KI-kappløp mot bunnen

• Lojalitet til avtaler forplikter også arbeidstakersiden

• Hvor sårbart er arbeidslivet for KI?