Ny tid i fransk politikk: Kompromiss om pensjonsalder – et veiskille?

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Statsminister Sébastien Lecornu hadde selv pønsket ut måten dette skulle gjøres på: Han varslet på forhånd at han ikke ville gripe til Grunnlovens nødparagraf, §49.3, som gjør det mulig for regjeringen å presse gjennom vedtak uten avstemning i Nasjonalforsamlingen. 

Saken det dreide seg om var president Emmanuel Macrons flaggsak: Heving av allmenn pensjonsalder fra 62 til 64 år. Denne endringen ble presset igjennom nettopp ved bruk av §49.3. Daværende statsminister Elisabeth Borne brukte paragrafen som brekkstang i 2023, det siste året i Macrons første presidentperiode.

I sin bok «20 måneder i Matignon» (statsministerresidensen), som kom ut i fjor, skriver hun om regjeringens nødparagraf at den slett ikke er noen lettvint løsning som regjeringen kan gripe til for å få det som den vil på Nasjonalforsamlingens bekostning. 

– Tvert imot, skriver hun. – Ved å gripe til denne paragrafen utsetter regjeringen seg for å bli kastet i neste øyeblikk. Opposisjonen kan fremme et mistillitsforslag med utgangspunkt i regjeringens vedtak som, hvis det får flertall i forsamlingen, nødvendigvis fører til regjeringens avgang. 

Oppsplittet og uforutsigbar

Det uvanlige ved den parlamentariske situasjonen nå, er imidlertid at Nasjonalforsamlingen er svært oppsplittet. For første gang under Den Femte Republikk kan ikke forsamlingens handlemåte forutsies på samme måte som tidligere. Flere partier er kommet til, og ytterfløyene har styrket seg. Marine Le Pens parti Nasjonal Front er forsamlingens største, og ytre venstre fløy omfatter flere partier i skiftende konfigurasjoner. Høyre og sentrum har krympet og består av flere grupperinger enn tidligere, og Sosialistpartiet har skilt lag med tidligere politiske frender og vil framstå som en stødig og forutsigbar regjeringspartner. 

«Nødparagrafen» har vært flittig i bruk under mange tidligere regjeringer i Den Femte Republikk (1958 -) og er blitt sett på som en stabiliserende faktor. Nå vil det imidlertid være hasard å ty til den, fordi politikken er blitt vesentlig mer uforutsigbar gitt mange nye partidannelser i perioden etter det første valget av Emmanuel Macron i 2019. Debatten om valgordningen kommer for fullt fram mot neste presidentvalg i 2027. 

Bak valgordningen ligger også en grunnleggende fransk skepsis til kompromisser. Ordet er i utgangspunktet negativt ladet på fransk (compromis/compromission) fordi det er så tett knyttet til kompromittering.

Men i dagens situasjon er det vanskelig å drive politikk uten å inngå kompromisser, og statsminister Lecornu har forholdt seg til dette ved å sette til side muligheten for å bruke §49.3. 

Nødparagrafen parkert 

Sammensetningen av Nasjonalforsamlingen, som er et resultat av president Macrons hastig utskrevne nyvalg i fjor etter et svært dårlig valg for hans parti under valget på nytt EU-parlament, er nå meget uoversiktlig og dermed også uforutsigbar. I denne situasjonen har Lecornu vunnet en del tillit nettopp ved å frasi seg muligheten til å bruke nødparagrafen. 

Hans lavprofilerte pragmatisme er sjelden vare blant franske politikere, men den kan vise seg å føre fram ved å holde perioden ut, fram til neste valg på nasjonalforsamling i 2027. Han er en meget nær og betrodd medarbeider for president Macron og var forsvarsminister da han ble bedt om å ta over statsminister-posten. 

Pragmatisme, tross alt 

Lecornu har utarbeidet en foreløpig løsning på problemet med pensjonsreformen: Loven suspenderes fram til etter neste presidentvalg. Dermed består de økonomiske problemene som i utgangspunktet var en av de viktigste begrunnelsene for loven – Frankrike har ikke råd til å la folk pensjonere seg som 60-åringer. Samme innvending møtte daværende president François Mitterrands sosialistregjering da den innførte 35 timers arbeidsuke i 1980-årene – men etter hvert svekket ytterligere lovgivning det kategoriske ved vedtaket.

Et annet forslag knyttet til budsjettdebatten – en ekstra-skatt på de aller største arvede formuene i landet – oppnådde ikke flertall i Nasjonalforsamlingen onsdag. Dette forslaget kom ikke fra regjeringen, men fikk mye oppmerksomhet i presse og kringkasting.

I mars neste år er det kommunevalg i Frankrike, og året etter presidentvalg. Den politiske situasjonen later til å ha stabilisert seg noe etter det kaoset som startet med president Macrons utskriving av nyvalg og fortsatte med to mislykte regjeringsforsøk. I begge tilfeller var det kritisk å få til et statsbudsjett, og i begge tilfeller mislyktes de kortlivede regjeringene. Statsminister Lecornu ga også opp i første omgang, men ble pisket tilbake av president Macron og har greid å få Nasjonalforsamlingen med seg i denne omgang. 

Det var i grevens tid. Sébastien Lecournu er noe så uvanlig som en pragmatiker i de store ords hjemland. Men neste kapittel er ikke skrevet.