Nytt regjerings-forsøk i Frankrike: President Macrons siste sjanse?

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. De færreste tok dette alvorlig, selv om et slikt senario teknisk sett er lovlig og dermed mulig. Bare noen få uker senere er situasjonen kaotisk: Macrons statsminister nr. 3 i inneværende periode, kristelig-demokraten François Bayrou, har gått av, og en etterfølger, forsvarsminister i Bayrous regjering, Sébastien Lecornu, skal sette sammen en ny regjering.

Bayrous avgang var ventet. I fransk politikk har det politiske sentrum alltid vært et veldig lite sted. Slik er det fortsatt, til tross for at det nå består av flere partier – noen som tidligere var store, som Republikanerne, og andre som kom til under Macrons første presidentperiode (2017-22). Macrons eget parti, Gjenfødelse, er et av dem, og disse partiene er forholdsvis små. Så små at de ikke ville kunne vinne et valg sammen. Det gjorde de da heller ikke i fjor, da Macron spontant skrev ut nyvalg etter et for ham svært dårlig resultat ved valget på nytt EU-parlament.

Valg er ikke (nødvendigvis) en løsning

Utskrivingen av nyvalg ble sterkt kritisert av alle, fordi Nasjonalforsamlingens sammensetning ble enda vanskeligere enn den var fra før: Uten åpenbare koalisjons-muligheter, og med Nasjonal Front som det største enkeltparti. Ytre venstre ble også styrket, med Det ubøyelige Frankrike i front, under ledelse av Jean-Luc Mélenchon – en politisk plageånd ifølge de fleste utenfor hans eget parti. Partiet er i allianse med Kommunistpartiet og har periodevis hatt et nært samarbeid med De Grønne. Mélenchon krever allerede Lecornus avgang.

Statsminister Lecornu tar seg litt tid med regjeringsdannelsen. Han er en trofast medarbeider for president Macron, bare 39 år gammel, men med en meget lang og bred politisk erfaring. Statsministeren som måtte gå da Macron skrev ut nyvalg, Gabriel Attal, er 36. På den korte tiden mellom disse to regjeringssjefene har Frankrike hatt to andre som nå er historie i politisk forstand, begge 75 år gamle – Michel Barnier og Bayrou. Det hjalp altså ikke med erfaring. Situasjonen er ny.

Det står klart for alle at hvis det nå ikke lykkes å styre landet, må det et nyvalg til, og kanskje ikke bare på nasjonalforsamling. Men ingen kan tvinge Macron til å forlate Elysée-palasset. Og det vil være en høy risiko for ham å be folket sette sammen en ny nasjonalforsamling: De aller fleste målinger tilsier at Nasjonal Front i så fall blir vesentlig større enn i dag og sannsynligvis ikke til å komme utenom som regjeringsparti. Det ville være første gang, og tanken på noe slikt skremmer.

Det er en historie for seg at partilederen, Marine Le Pen, er dømt for korrupsjon og ikke vil kunne stille til valg nå. Hun har anket dommen, men får ikke saken opp før i februar neste år, rett før det neste kommunevalget i Frankrike. Hun har altså ingen grunn til å ønske nyvalg.

Redningen

Slik det ligger an nå, er Sosialistpartiet Macrons og Lecornus redning. Og det vet partiet veldig godt. Så da må det forhandles – og prisen blir høy: Gjenoppretting av to fridager som Bayrou hadde fjernet fra Frankrikes kalender og helst innføring av en ekstra-skatt for de svært rike. Det første tiltaket var særdeles upopulært blant velgere flest og er allerede strøket av den nye statsministeren, men ekstra-skatten vil bli et stridsspørsmål dersom Sosialistpartiet fortsetter diskusjonen med Lecornu og omvendt.

Frankrikes gjeldssituasjon er nå blant de mest akutte i EU og blir ofte sammenlignet med Italias når det gjelder belastning på statsfinansene, men strukturelt er situasjonen ikke like dårlig, hevder Lecornu. Han åpner for diskusjon ikke bare med Sosialistpartiet, men også med De Grønne og Kommunistpartiet, som viser tegn til å ville løsrive seg fra Mélenchons bastante omfavnelse.

Mer enn gjeldstyngden legger Lecornu vekt på selve strukturen i arbeidslivet og Frankrikes muligheter til å rette opp situasjonen gjennom planmessig innsats og etablering av felles ambisjoner med og mellom arbeidslivets parter. Han lover systematisk innsats fra regjeringens side for å bygge på de sterke sidene ved fransk nærings- og samfunnsliv, dessuten en åpen tilnærming til spørsmål om budsjettmessig rettferdighet. Her er det med andre ord rom for forhandlinger – med alle. Målet vil være at Frankrike i løpet av tre år skal kunne komme tilbake til det gjeldsnivået EU som en hovedregel aksepterer: Rundt tre prosent av BNP.

Lecornu vil i beste fall kunne få til innsparinger på 35 til 36 milliarder euro i statsbudsjettet for neste år, ifølge ham selv. Bayrous budsjett la opp til innsparinger på 44 milliarder, noe de folkevalgte ikke ville godta.

Prøvelser i kø

Den nye statsministeren og den kommende regjeringen vil stå overfor prøvelser allerede de nærmeste ukene. Demonstrasjoner og streiker er varslet i mange sektorer. Situasjonen er labil. Frankrike er ikke ukjent med spontane protestbevegelser. «De gule vestenes» spontane demonstrasjoner i rundkjøringene i 2018 ble stor før den forsvant – den begynte i raseri over høye bensinpriser og nedsatte fartsgrenser på småveiene, men endte i mye større og bredere problemstillinger. Det er lærdom i dette, og den er ikke glemt.

President Macron venter og ser. Han har oppløst Nasjonalforsamlingen én gang og har ikke lyst til å gjøre det igjen. Nyvalg nå ville være svært risikabelt – trusselen fra Nasjonal Front er reell. Og det er langt mellom de gode nyhetene, både hjemme og ute.