Politikk og den sunne fornuft

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. «Sunn fornuft er ikke så vanlig som man skulle tro», skal den franske historiker og forfatter Voltaire (1694–1778) engang ha sagt, antakelig med en viss sarkasme i toneleiet.

Nei, den er kanskje ikke så vanlig som folk tror, denne sunne fornuften. Faktum er vel likevel, at både politikere, kommentatorer og folk gjerne vil forsterke sine meningsytringer med å si, « … dessuten tilsier all fornuft at …» for dermed å få understreket ytringen ikke bare deles av dem selv, men også av folk flest.

Selv om «sunn fornuft» ikke akkurat er bevis-bærende, så vil det absolutt ikke skade politikken om fornuften inntar en litt mer synbar plass enn den tilsynelatende gjør. På samme måte som rettsfølelsen gjør det i jussen, så bør kanskje også den sunne fornuft i noe større grad spille en rolle i politikken.

For Høyres del skjønte man antakelig litt for sent at den sunne fornuft burde tilsi, om ikke et lederskifte, så i alle fall en større, og bedre formidlet selverkjennelse om hva som var i ferd med å gå rav ruskende galt. Selv ikke da media, og minst halve opinionen, med høy og tydelig utestemme, ba partiet behandle konsekvensene av klønet aksjehandel og forvirrende utsagn om statsministerposten på en adskillig mer «fornuftig måte», endrer Høyre sin fastlagte kurs.

Og i stedet for å lytte til fornuftens ofte smertefulle realiteter, fortsetter Høyre-ledelsen å fortelle velgerne at «valgkampen går strålende», og at «ledelsen kjemper for de riktige og viktige sakene». Ikke et tvilende ord er det å spore i ledelsen, selv om «alle andre» ser og beskriver at en alvorlig tillitskrise er under oppseiling.

I etterpåklokskapens skarpe lys er det selvfølgelig lett å si, at Høyre ville vært bedre tjent med å innta en noe mer selverkjennende posisjon. Kanskje det mest fornuftige rett og slett ville vært, å avklare med Frp, Venstre og KrF utvetydig (og koste hva det koste vil på kort sikt), hvilket borgerlig lederskap velgerne egentlig kunne regne med å møte etter valget, gitt det ene eller andre valgresultat.

Løse betraktninger som dette, om den sunne fornuft betydning i politikkens verden, høres kanskje sjenerende lettvinte ut for dem som nå skal evaluere Høyre, og finne ut om hva som gikk galt for partiet. La det likevel være tillatt med en påminnelse: Større klarhet i Høyres politiske politikk er selvfølgelig viktig, men glem ikke å evaluere sentrale tillitsvalgtes ledelsesatferd, deres kommuniseringsevne, og kanskje viktigst av alt, partiets evne til å lytte, ikke bare til partiprogrammet og landsmøtevedtakene, men også til den sunne fornuft – i alle fall når det røyner på og man nesten er i ferd med å miste halvparten av sine velgere

Og når det gjelder Høyres politikk. Den er det antakelig ikke så veldig mye galt med. Den tilhører jo som Nicolai Astrup så tydelig sier i et debattinnlegg i Aftenposten 15ds: «Et reformvennlig konservativt parti». Og la meg da tillegge at Høyre er et godt synbart parti som vel i skrivende stund må kunne sies å befinne seg trygt på tradisjonell borgerlig side, et sted mellom Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti…