Den stille makten

Jakob Sverre Løvstad er sivilingeniør og cand.psychol. og CTO i Seema. Manav Rihel Kumar er CEO i Seema, krigsskoleutdannet og med master fra LSE.

SYNSPUNKT. I et samfunn som Norge, hvor vi har et stort sosialt press for å passe inn, er konsekvensen at de som har diskurskontrollen også har stor innflytelse gjennom en definisjonsmakt.

Når vi snakker om makt i kontekst av «oss og dem», både historisk og i samtiden, ser vi ofte for oss en mer direkte kontroll. Eksempelvis at de som tenker eller er annerledes ikke har innflytelse og tilgang til maktposisjoner. Eller, at man opplever utfrysning og ekskludering fra makthavere dersom man ikke føyer seg og er konform. Det er lett å komme på slike eksempler fordi de er eksplisitte og synlige. Men, dette er bare synlige bevis på hvordan den stille makten jobber i bakgrunnen.

Det geniale med å ha styring på diskursen, er at individer fra topp til bunn i et hierarki må holde seg innenfor denne om de vil komme til orde. Det er de implisitte reglene for hvem man bør være og hva man får mene om man ønsker å bli tatt på alvor og unngå sanksjoner. Det er såpass implisitt og selvfølgelig at det å stille spørsmål gjerne blir møtt med utsagn som «sånn er det bare» eller «sånn gjør vi det her, ferdig med det». På mange vis kan det å åpenlyst utfordre diskursen oppleves som å stille spørsmål ved tyngdekraften eller andre fysiske lover: Det er bare ikke aktuelt. Uten at man rasjonelt forstår helt hvorfor.

Dette er viktig å forstå om man skal jobbe med utfordringer knyttet til «oss» og «dem» i norsk arbeids- og samfunnsliv. I mange offentlige styringsdokumenter, og tilsvarende i næringslivet, har man implisitt definert en norm for hvem man typisk bør/skal være og hva man bør tenke og mene. Alle organisasjoner og samfunn har en slik mal, eller prototype, og så blir alt annet sett på som, i varierende grad, avvikende fra dette.

Eksempelvis, hvis man har et vanskelig byråkrati for godkjenning av utenlandske utdanninger, har man i praksis sagt at normen og «det beste» er å ha et norsk vitnemål. Det andre krever tungt arbeid å få aksept for. Eller, om man i dokumenter omtaler ulike innvandrergrupper og hvordan de skal håndteres, uten at de har medbestemmelse, har man implisitt sagt at den norske måten er bedre og skal assimileres til. Eller, når man er nødt til å pålegge arbeidsgivere å kalle inn folk med funksjonsnedsettelser, høyere alder eller hull i CV’en, har man implisitt sagt at man er en bedre ansatt hvis man har en viss kropp, er ung og har jobbet kontinuerlig fra dagen man ble ferdig utdannet.

Alt dette er diskursmakten i bevegelse. Bare det å skape kategoriene og vektlegge dem, skaper en maktskjevhet mellom subjektene i majoritetsgruppen som lager retningslinjer, og objektene i minoritetsgruppene som er gjenstand for disse. I tillegg fungerer selve forvaltningsspråket som en forsterkende faktor. De fleste dokumenter ment for strategi og styring er skrevet i et særegent norsk forvaltningsspråk av typen «det vil være formålstjenlig i lys av visjon 2030 å implementere en høyere balanse innen utsatte arbeidstakerprofiler fra tredjeland forenlig med gjeldende integrerings- og inkluderingspolitikk».

Man skal være ganske godt trent på språklig form og farge for å kunne forstå dokumenter skrevet i en slik stil. I så måte er det en del av diskurskontrollen å nettopp bruke et forvaltningsspråk som gruppene som er gjenstand for dokumentene vil streve med å forstå eller påvirke. Dette har vi til gangs lest om i mediene, som når mange klager på å ha mottatt uforståelige vedtaksbrev fra NAV. Det er de færreste, selv i norsk befolkning, som er kjent med strategisk eller forvaltningsorientert forfatterskap.

Det ovenstående er kun aktuelle eksempler på makt gjennom diskurskontroll. Man kan også si at det man velger å måle og telle er uttrykk for implisitt makt. Eller når ordet «risiko» kun blir brukt når man snakker om «dem» og aldri når det gjelder «oss». Poenget er ikke å skape frykt for å føre noe i pennen, men å gjøre leseren oppmerksom på hvor mye makt som ligger i implisitte antagelser om hva som er normalt, og hvordan det også fort blir til at det også er «best» å være eller tenke på en viss måte. Og i forlengelsen, hvordan dette er med på å bidra til at svært mange mennesker etter hvert blir definert utenfor, uten noe mer dramatisk enn at noen tørre setninger har funnet sin vei inn i et dokument her og der. Fremfor å oppnå våre intensjoner om å skape inkluderende arbeidsplasser og et imøtekommende samfunn, kan vi ende opp med å omgjøre stadig flere grupper til avvik.