Den farligste påvirkningsoperasjonen er den vi retter mot oss selv

Rino Bandlitz Johansen er professor i militær ledelse. Forsvarets høgskole/stabsskolen.

SYNSPUNKT. Da Støre og Stubb nylig tok initiativ til en telefonsamtale med Vladimir Putin, handlet den offentlige debatten om diplomati, Ukraina og fredsforhandlinger. Samtalen ble gjennomført i samråd med Ukraina og hadde som formål å formidle budskap direkte til den russiske presidenten i forkant av videre diplomatiske prosesser.

Men kanskje er dette først og fremst en sak om ledelse. Ikke om hva Putin tenker om oss, men om hva vi tenker om vår egen betydning.

I mitt virke både forsker jeg på, og utdanner i militær ledelse. Jeg har ofte undret meg over hvorfor spørsmål om påvirkning, dømmekraft og innflytelse nesten alltid overlates til historikere og statsvitere. Fenomenene de beskriver er svært ofte kjernen i ledelsesfaget; Hvem har makt? Hvem har interesser? Hvem påvirker hvem?

I kjernen av de fleste moderne definisjoner av ledelse finner vi begrepet påvirkning. Ledelse handler nemlig ikke bare om å få mennesker til å gjøre noe. Det handler om å påvirke hvordan mennesker forstår virkeligheten, tolker situasjoner og fatter beslutninger. Ledelsesforskere, som for eksempel Gary Yukl, beskriver ledelse som en prosess hvor mennesker påvirker andres forståelse av hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres.

Her ser vi også at NATOs konsept «cognitive warfare» og ledelse nærmer seg hverandre. NATO beskriver kognitiv krigføring som en kamp om menneskelig forståelse og beslutningsevne, hvor hjernen både er målet og våpenet. Målet er ikke nødvendigvis å endre hva mennesker vet, men hvordan de fortolker, vurderer og handler på det de vet.

Begrepet cognitive warfare knyttes gjerne til propaganda, desinformasjon og manipulasjon – hvor vi ser for oss at en motstander vil ha oss til å tro på noe som ikke er sant. Den mest effektive påvirkningen er i realiteten ofte langt mer subtil. Den handler ikke nødvendigvis om å få mennesker til å tro på løgner. Den kan handle om å forsterke forestillinger de allerede ønsker å tro på.

For eksempel forestillingen om egen betydning.

Historien er full av ledere som har søkt nærhet til makt fordi nærhet i seg selv skaper en opplevelse av innflytelse. Psykologisk forskning og teori har lenge demonstrert at mennesker har en tendens til å overvurdere egen evne til å påvirke komplekse hendelsesforløp. Psykologen Ellen Langer beskrev dette som en «illusjon av kontroll». Daniel Kahneman har også påpekt hvordan mennesker har en tendens til å overvurdere egne vurderinger og egen påvirkningskraft.

Nærhet til beslutningsprosesser er imidlertid ikke det samme som innflytelse over beslutningene. Å rigge et møte er ikke det samme som å sette agendaen. Å få, eller ta en telefon er ikke det samme som å forme utfallet. Dette betyr på ingen måte at samtalen mellom Støre, Stubb og Putin var feil. Tvert imot kan direkte kontakt være både nødvendig og klokt. Problemet oppstår først når nærhet til makt forveksles med en forestilling om at man har makt over selve utviklingen. Dette er ikke bare et diplomatisk problem. Det er vel så mye et ledelsesproblem.

Mennesker søker ikke bare innflytelse. De søker også betydning, anerkjennelse og status. Det gjelder enkeltpersoner, organisasjoner og stater. Norge er slikt sett et relevant eksempel. Gjennom flere tiår har vi utviklet en selvforståelse som fredsnasjon, brobygger og internasjonal tilrettelegger. Denne fortellingen har selvsagt røtter i virkelige erfaringer og reelle bidrag. Men som i alle lange fortellinger ligger det en risiko i at her har vi betraktet verden gjennom en relativ smal kikkert. Jo sterkere vi identifiserer oss med rollen som den kloke og innflytelsesrike megler og diplomat, desto vanskeligere kan det bli å skille mellom faktisk innflytelse og ønsket om innflytelse.

Det er her cognitive warfare blir interessant. Den største sårbarheten er kanskje ikke at motstanderen får oss til å tro på usannheter. Den kan være at han forsterker fortellinger vi allerede har om oss selv. At han bekrefter vår opplevelse av betydning. At han gir oss en følelse av nærhet til prosessen. At han får oss til å overvurdere vår egen rolle.

John Boyd, en amerikansk innflytelsesrik jagerflyger og akademiker, hevdet at konflikter i siste instans handler om orientering: evnen til å forstå virkeligheten bedre enn motstanderen. Tap begynner ofte med en feil forståelse av egen situasjon, egen handlefrihet eller egen betydning.

Kanskje er det derfor den viktigste formen for kognitiv robusthet ikke handler om å avsløre propaganda. Kanskje handler den om noe langt mer krevende. Evnen til å stille spørsmål ved egne antakelser. Evnen til å skille mellom tilgang og innflytelse. Evnen til å erkjenne begrensningene i egen betydning.

For den farligste påvirkningsoperasjonen er ikke nødvendigvis den som rettes mot oss utenfra.

Den kan like godt være den vi retter mot oss selv.