Politisk kaos i Frankrike: Rettssaker og uklare alternativer

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Frankrikes tidligere president fra 2007 til 2012, Nicholas Sarkozy, er idømt fem års fengsel for korrupsjon under presidentvalgkampen i 2007, som han vant mot Sosialistpartiets kandidat Ségolène Royal. Korrupsjonen besto i å ha mottatt pengebidrag fra Libyas tidligere diktator Moammar Gadafi, slo retten fast 25. septbember. Sarkozy nekter straffeskyld, men soningen må påbegynnes uansett hans anke.

Denne dommen kommer på et ubeleilig tidspunkt i Frankrike. Tilliten til rettsstaten i sin franske versjon har fått en knekk blant høyrevelgerne, samtidig som det politiske regnestykket nekter å gå opp og gjør det særdeles vanskelig for statsministeren, Sébastien Lecournu, å danne regjering. Lecournu fikk jobben av Macron etter at den forrige statsministeren, François Bayrou, ble nedstemt i Nasjonalforsamlingen da han presenterte et budsjettforslag med så store innsparinger at ingen ville stille seg bak det.

Nyvalg?

Nyvalg til Nasjonalforsamlingen kan bli løsningen, selv om et slikt utfall neppe løser noe som helst. President Emmanuel Macron er på dypt vann. Spørsmålet om hans egen stilling, dersom resultatet i så fall blir en ren avvisning av hans parti og dets samarbeidspartnere, henger i luften. Ingen fransk president har hittil gått av før tiden, med unntak av Georges Pompidou (1969-74), som ble syk og døde. Presidentperioden var den gang sju år. Macrons andre presidentperiode utløper i 2027.

Det er kanskje i lokalpolitikken politikerne også på nasjonalt nivå må lete etter en løsning i form av en politisk normalisering. I så fall må den sittende nasjonalforsamlingen og presidenten holde fortet noen måneder til. Lecournu må altså klare å sette sammen en regjering som ikke umiddelbart blir nedstemt.

Frankrike holder kommunevalg i mars neste år. Etter meningsmålingene å dømme kan Marine Le Pen og hennes parti Nasjonal Samling bli valgets store vinner. Det ønsker verken Lecournu, Macron eller sentrum-venstre-partiene i den sittende nasjonalforsamlingen, men resultatet av et regulært valg vil veie tungt i en så politisk forvirret situasjon som den Frankrike nå befinner seg i. Et kommunevalg, som handler om lokale forhold i Frankrikes nesten 35.000 (for det meste bittesmå) kommuner vil være et troverdig barometer som det går an å legge til grunn for partipolitiske overlegninger også på nasjonalt nivå.

Derfor håper trolig Lecournu og ikke minst Macron at det skal la seg gjøre å holde fortet fram til kommunevalget er avviklet, selv om de ser at resultatet kan bli katastrofalt for deres eget parti, Gjenfødelse (Renaissance).

Konsultasjoner

Men da må Frankrike snarest få en regjering som ikke velter ved første avstemning i Nasjonalforsamlingen. Det er Lecournus jobb å forsøke. Han har konsultert bredt og sier han vil komme med et resultat i slutten av denne uken.

Venstresiden er ikke lett å få med, selv om den er splittet. Sosialistpartiet har hittil vært gjenstand for stor oppmerksomhet fra Lecournu, men partiets krav om en politikk som vil innebære ekstraordinær beskatning av de rikeste og helst en tilbakevending til 62 år (mot den nye 64-årsgrensen) som ordinær pensjonsalder, får ikke gehør hos Lecournu.

Sentrumspartiene er enige med Lecournu, men er for små til å til å etablere et levedyktig flertall. Lengre ut på venstresiden, til partialliansen La France Insoumise (Det ubøyelige Frankrike), er det ikke aktuelt for å sondere for Lecournu, og det samme gjelder for Marine Le Pens parti. Så derfor er gode råd dyre for Lecournu, og utfallet av denne runden er høyst usikkert.

Kardinalfeil

President Macron har trolig en tung tid. Hans kardinalfeil var å skrive ut ekstraordinært nyvalg til den franske nasjonalforsamlingen etter det i hans øyne dårlige utfallet av valget på nytt EU-parlament i 2024. Ingenting gjorde det nødvendig å skrive ut nyvalg, og tiltaket framstår som en feilplassert frustrasjon over ytre høyres store framgang ved EU-valget. Dette har han innsett og beklaget, ettersom Marine Le Pens parti gikk voldsomt fram og ble størst i Nasjonalforsamlingen, mens det politiske sentrum ble mer fragmentert enn noen gang.

Spørsmålet er nå om Macron tør skrive ut nyvalg én gang til. Få tror det, samtidig som få ser hvordan de politiske prosessene skal håndteres hvis Lecournu ikke lykkes med å danne en regjering. Å styre med en mindretallsregjering er noe franskmenn har dårlige erfaringer med, og under de rådende, oppsmuldrede forhold i forsamlingen, ser oppgaven bortimot umulig ut. En paragraf i Grunnloven, §49.3, er et velkjent middel når en regjering ikke finner flertall for en sak og må trumfe den igjennom, men ingen mindretallsregjering vil kunne basere sitt liv på denne paragrafen.

Marine Le Pen er, i likhet med Sarcozy, dømt for korrupsjon og kan ikke selv stille som kandidat verken ved presidentvalg eller kommunevalg de første fem årene. Dommen er anket. Få tror den blir omgjort, men pilene peker likevel oppover for hennes parti. Det sier mye om den gjengse franske velgers tiltro til de tradisjonelle partiene. Det sier også noe om tiltroen til statsapparatet. Dommeren som ila Sarkozy fem års fengsel, er truet på livet og må beskyttes.