Språk som intelligensens speil

Silvija Seres er teknolog og spesialrådgiver i Langsikt.

SYNSPUNKT. Debatten om språk og teknologi er ikke ny. Hver gang mennesket har skapt et nytt medium for tanker, har vi spurt oss om det vil erstatte oss. Sokrates mente skriftspråket var juks. Trykkpressen ble anklaget for å ødelegge hukommelsen. Kalkulatoren for å svekke tenkeevnen. Og nå – språkrobotene. Det nye er ikke spørsmålet, men skalaen. For første gang har vi bygget maskiner som ikke bare bruker språk, men som lærer av vårt.

En lang filosofisk tradisjon 

Professor Jan Ketil Arnulf hevder i sin nye bok Kunstig intelligent psykologi at språket selv alltid har vært en form for kunstig intelligens. Vi mennesker har «lastet opp kulturell programvare» i form av ord, begreper og fortellinger – og disse har formet hvordan vi tenker. Språkrobotene er derfor ikke et fremmed fenomen, men et speil. De viser oss hvor mye av menneskelig tenkning som allerede består av språklige konstruksjoner. Arnulf advarer mot å forveksle språk med virkelighet, og mot at vi kan miste kontrollen hvis vi lar maskinene definere virkeligheten for oss.

Arnulfs perspektiv står i en lang filosofisk tradisjon – fra Wittgenstein til Chomsky – som har sett språket som både vår største oppfinnelse og vår dypeste illusjon. Han trekker gamle innsikter inn i vår tid. Tanken om at språket ikke bare beskriver verden, men former den, har fulgt mennesket siden Platon.

Språk som vår første kunstige intelligens

I 'A Brief History of Intelligence' beskriver Max S. Bennett språket som menneskets første store kognitive teknologi. Det gjorde oss i stand til å bygge modeller av verden og dele dem med andre. Språket var vår første delte hjerne, et kollektivt nevralnettverk for tanke og samarbeid. Det gjorde oss i stand til å handle i fellesskap – å bygge byer, religioner, vitenskap og fremtid. Når vi nå har laget maskiner som gjør det samme, er det ikke rart de virker både kjente og urovekkende.

Les mer  – Silvija Seres: – Ekte læring skjer mellom mennesker

Hvordan maskinene lærer å snakke

Generative språkmodeller som ChatGPT lærer ikke språk slik mennesker gjør – de lærer mønstre. De analyserer milliarder av tekster og beregner sannsynligheten for hvilket ord som sannsynligvis kommer neste. De forstår ikke betydning, men etterligner struktur. Likevel oppstår noe nytt: Når nok språk møtes, dannes et speilbilde av menneskelig tanke – en statistisk modell av alt vi har sagt, ment og motsagt. KI snakker med stemmen til vår egen kollektive kultur.

Mellom modell og virkelighet

Arnulfs poeng om forskjellen mellom språk og virkelighet treffer kjernen i KI-debatten. Språk er et kart over et terreng vi aldri helt forstår. Vi trenger kartet, men må huske at det ikke er landskapet. Chomsky minner oss om at språkets egentlige kraft ligger i kreativitet – evnen til å si noe som aldri har blitt sagt før. Maskinene mangler den evnen til referanse og intensjon. De har ingen kropp, ingen erfaring, ingen følelser. Derfor trenger vi dem ikke til å tenke for oss, men til å tenke med oss.

Språk i endring

Arnulf frykter at språkrobotene vil forvrenge språket vårt. Jeg tror de forsterker en evolusjon som allerede pågår. Språk endrer seg alltid med mediet som bærer det – fra munn til skrift, fra bok til skjerm, fra tekst til algoritme. Våre barn snakker allerede et nytt språk: rytmisk, billedlig, fragmentert. De hører på rap, skriver i emojis og lærer i dialog med maskiner. Dette er ikke språkets forfall, men språkets fremtid – raskere, mer assosiativt, mer kollektivt.

Akademia, eksperter og makt

Arnulf har rett i at språk har vært maktens verktøy. Akademia og byråkratiet har lenge levd av å produsere begreper som høres dype ut, men ofte bare er «same shit, new wrapping». Nå som språkroboter kan skrive slike tekster, forsvinner retorikkens monopol. Det betyr ikke at kunnskap mister verdi, men at vi må redefinere hva ekspertise betyr: dømmekraft, erfaring og evnen til å tolke. Språkmodeller avslører hvor mye av vår intellektuelle infrastruktur som var form uten substans.

Mellom tjener og herre

Arnulf advarer mot at KI skal bli vår herre. Jeg tror faren ligger dypere, slik Brian Christian beskriver i 'The Alignment Problem': Vi bygger maskiner som lærer våre modeller av virkeligheten – og deretter former de våre modeller tilbake. Menneske og maskin går inn i en sirkel der modellene styrer hverandre. Det er ikke maskinens vilje vi bør frykte, men vår egen tilbøyelighet til å la struktur erstatte dømmekraft.

Språket som felles infrastruktur

Max Bennett minner oss om at intelligens alltid har vært et samspill mellom hjerne, kropp og kultur. Nå utvides kretsen til også å omfatte maskiner. Det er ingen grunn til panikk. Språket er fortsatt vår felles infrastruktur – og nå deler vi det med noe som kan hjelpe oss å tenke klarere, hvis vi holder fast i vår menneskelige rolle: å skape mening, ikke bare mønster. 

Intelligens har aldri vært et individuelt prosjekt. Den er, og forblir, et samarbeid – mellom mennesker, og nå også mellom mennesker og maskiner.