Synspunkt: Særaldersgrenser – hvordan beholder vi kritisk kompetanse i staten?

Jens B. Jahren er leder i YS Stat, Unn Kristin Olsen er leder i Parat, Einar Tolo-Kaldhol er leder i Parat Politiet og Kjetil Ravlo er forbundsleder i Norges Politilederlag.

SYNSPUNKT. Pensjonsregler har fått stor oppmerksomhet i arbeidslivet den siste tiden. Samfunnet har et klart behov for at flere står lenger i jobb i årene som kommer. Det blir flere eldre og trygdede som må finansieres av færre yrkesaktive, noe som betyr økt konkurranse om sårt tiltrengt kompetanse og arbeidskraft.

I staten pågår det en høringsprosess om forslag til nye regler for ansatte i stillinger med særaldersgrense. For mange handler dette om muligheten til å trekke seg tilbake på grunn av et belastende yrke, som for eksempel ansatte i kriminalomsorgen. For andre handler det om å sikre operativ evne til å løse samfunnsoppdraget, som for eksempel i Politiet og Forsvaret. Samfunnet er inne i en viktig fase for å finne gode løsninger for fremtiden, og vi mener at både arbeidsgivere og arbeidstakere har en jobb å gjøre.

Vi representerer mange ansatte i staten – noen med særaldersgrense og enda flere uten. Vi ønsker å bidra til å finne den riktige balansen i fremtidens arbeidsliv, som sikrer at vi tiltrekker og beholder nødvendig kompetanse så lenge som mulig, samtidig som samfunnsoppdraget kan løses på en trygg måte.

For å lykkes med dette mener vi det bør jobbes målrettet på flere fronter:

1. Kultur – Vi lever lenger og har bedre helse, noe som gjør at levealdersjusteringer av særalder og endring i særaldersordninger er klokt. Samtidig preges etater som politi og forsvar av en kultur der det forventes pensjonering ved oppnådd særaldersgrense. Her må arbeidsgivere og arbeidstakere samarbeide om å endre holdningene. Så lenge helsen tillater det, bør erfarne seniorer verdsettes og applauderes. Og hvis helseproblemer oppstår, kan de overføres til oppgaver som ikke krever særaldersgrense. Slike oppgaver finnes!

2. Struktur – For å legge til rette for et yrkesliv utover særaldersgrensen er det viktig at arbeidsgiver og arbeidstaker har en god dialog om livsfaseløp. Dialogen bør starte tidlig, med planer for kompetanseutvikling og nødvendig tilrettelegging som sikrer at arbeidstakeren har karrieremuligheter også utenfor roller med særalder. Politiet har allerede startet en utredning av ny livsfasepolitikk, og dette er et viktig arbeid. Alle offentlige virksomheter bør ha en slik politikk, fulgt opp av investering i livslang læring som gjør at seniorer kan stå lenger i meningsfylt arbeid.

3. Handlingsrom – Molander-utvalget leverte i 2023 en rapport som tar for seg særaldersgrenser (Særaldersgrenser før og nå – en vurdering av det fremtidige behovet). Et viktig utsagn i denne er at statlige virksomheter må sikres budsjettmessig handlingsrom for å opprettholde samfunnskritiske tjenester (s. 174). Dette innebærer at politi og forsvar må tilrettelegge for livsfaseløp hvor arbeidstakere kan jobbe med andre oppgaver enn de som forutsetter særalder. 

Samtidig må det være mulig å erstatte arbeidskraft der noen må forlate en operativ rolle. Dette for å opprettholde sin beredskapsevne. Det handlingsrommet er ikke til stede i dag. Her må vi forvente at staten gir tydelige signaler allerede nå.

4. Attraktiv arbeidsgiver – Statlige virksomheter som har særaldersgrenser begrunnet i operativ evne og kapasitet må forbli attraktive gjennom en pensjonsordning som motiverer arbeidstakere til å bli i virksomheten så lenge som mulig. Dagens forslag medfører en avkortning dersom arbeidstakere får inntekt utover 1G (grunnbeløpet i folketrygden) ved avgang på særalder. 

Det er en krevende balanse å gjøre særalderspensjonen så attraktiv at den holder på arbeidstakere, samtidig som man unngår å gjøre det for lønnsomt å gå av tidlig. Vi vurderer at dagens forslag øker faren for at flere arbeidstakere forlater forsvaret og politiet tidligere. En økning av beløpsgrense for inntekt ved siden av pensjon, kombinert med insentiver for fortsatt arbeid i virksomheten, vil bli viktig for å sikre statens evne til å løse sitt samfunnsoppdrag.

Forsvaret er i dag i fokus, både fordi det skal satses kraftig de nærmeste årene, men også fordi de mister kritisk kompetanse i for høyt tempo. En avklaring av pensjonsspørsmål er sentralt for å bremse denne utviklingen. Her må det komme på plass overgangsordninger som i større grad sikrer at viktig kompetanse beholdes i årene som kommer. 

Politiet opplever også en økende trend hvor ansatte finner jobber utenfor etaten. Vi trenger derfor innsats på alle fire fronter for å finne løsninger som gir oss nok hoder og hender i årene som kommer. Et Norge uten et velfungerende forsvar eller politi er ikke et ønskelig scenario i dagens utfordringsbilde.