Vi elsker utøverne – men tar avstand fra lederne

Tor W. Andreassen er PhD, professor emeritus NHH og tilknyttet IfM ved University of Cambridge.

SYNSPUNKT. FIFAs president Gianni Infantino ble spurt hva han ville gjøre med det. «Chill and relax», svarte han. FIFA vasket hendene sine og erklærte at de «ikke er involvert i vertslandets immigrasjonsprosesser».

Det er scenen vi befinner oss i. Vi elsker det norske landslaget, og heier på mer suksess.

Og vi elsker det, når Karsten Warholm løper inn til verdensrekord og løfter hendene mot himmelen. Men omtrent samtidig er den amerikanske turnlegenden Simone Biles (19 gullmedaljer fra VM og fire fra OL) i Kongressen for å vitne om overgrep i turn.

Vi heier. Vi gråter. Vi deler nyhetene og bildene.

Men organisasjonene som representerer idrettsheltene stemmer frem VM til land der det å være den utøverne faktisk er – homofil, kvinne, dissident – kan straffes med fengsel eller verre.

Det er ikke et paradoks vi snakker nok om.

Tildelingen av fotball VM 2034 til Saudi-Arabia tok 27 dager. Det kom ingen motkandidat. Arrangementet innebærer kunstig nedkjøling av stadioner i 40-graders varme. FIFA godkjente det uten å stille klimakrav. Regimet er det samme som også beordret drapet og parteringen av journalisten Jamal Khashoggi.

SommerOL i Beijing 2022 ble avholdt mens FN-eksperter dokumenterte det som beskrives som «crimes against humanity» mot uigurene i Xinjiang. VinterOL i Sotsji 2014 ble tildelt i 2007. Da Russland i 2013 vedtok åpenlys diskrimineringslovgivning mot skeive, unnlot IOC å reagere.

Dette er ikke tilfeldige feiltrinn. Det er et mønster.

Og mønsteret er ikke avgrenset til FIFA og IOC. Lamine Diack, president i det internasjonale friidrettsforbundet i 16 år, ble i 2020 dømt for å ha mottatt 3,2 millioner euro i bestikkelser for å dekke over russisk doping. Anders Besseberg, norsk, og president i det internasjonale skiskytterforbundet i over to tiår, ble gjenstand for en 220-siders granskningsrapport som dokumenterte nære bånd til russiske dopingmiljøer. Legen Larry Nassar misbrukte over 500 unge utøvere under USA Gymnastics. Organisasjonen betalte 1,25 millioner dollar for å holde en olympisk medaljør taus.

Det er ikke systemsvikt. Det er systemet.

For å forstå hvorfor disse organisasjonene ikke korrigeres innenfra, må vi se på hvem de faktisk er til for. I vår forskning fra 2025 dokumenterer vi hvordan ledere uten reell verdikompass og samfunnsorientering, det vi kaller sosial profittorientering, systematisk investerer ressurser i å befeste sin egen posisjon fremfor å styrke fellesskapet de er satt til å tjene. Internasjonal idrett er et lærebokeksempel. FIFAs Forward-program deler ut 2,8 milliarder dollar til sine 211 medlemsforbund. Den som kontrollerer kassen, kontrollerer stemmene.

Og disse lederne gir ikke fra seg makt frivillig. Sepp Blatter satt i 17 år. Lamine Diack i 16. Anders Besseberg i over 20.

Utøverne, de som faktisk skaper verdien, sitter ikke ved bordet. Vi andre, som konsumenter av idrettsunderholdning, har ingen alternativer bortsett fra å boikotte. Det finnes ikke noe marked for OL eller ulike WorldCup turneringer. Organisasjonene og lederne har skapt et monopol.

Intern reform fungerer ikke – noe NFF-president Lise Klavenes har opplevd. Forbundene er ikke i stand til å reparere seg selv med de samme verktøyene som bygde problemene.

Det som kan endre noe, er eksternt press fra tre hold:

• statlig regulering med krav om uavhengige styrer

• sponsorer og mediehus som setter ufravikelige menneskerettighetsklausuler i kontraktene sine

• utøverne selv, som har langt mer makt enn de bruker.

Haaland, Warholm og Biles fortjener organisasjoner som er verdige de verdiene de representerer. Infantino viste oss hva FIFA står for da han ba verden om å slappe av mens Afrikas beste dommer ble sendt hjem fra Miami.

Spørsmålet er om vi, som fans, sponsorer og demokratiske samfunn, er villige til å kreve noe annet. Jeg har mistet appetitten.