Hvorfor bruker vi mest penger på å holde folk utenfor arbeidslivet?

Onar Aanestad er direktør iArbeid.

SYNSPUNKT. I stedet diskuterer vi hvem som skal bistå arbeidssøkerne med å finne jobb.

Siden 2000 har antallet uføre i Norge økt fra rundt 280.000 til 380.000 personer. Det er en vekst på 36 prosent.

I samme periode har befolkningen i Norge økt med 26 prosent.

Truer Norges sosiale bærekraft

Veksten i antall uføre øker altså dramatisk mer enn befolkningsveksten.

Og selv om mange uføre jobber noe, er ikke dette sosialt bærekraftig. Velferdsstaten er satt i spill, men likevel lukker vi øynene og fortsetter å gjøre mer av det samme.

Vi bruker 22 ganger så mye på inntektssikring gjennom uføretrygd, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger som på arbeidsmarkedstiltak. I 2000 var det 17-gangeren. Misforholdet øker. Om vi tar med alle tiltak som handler om å få folk i arbeid, som NAVs innsats, fylkeskommunen og integreringstiltak, viser bildet at vi bruker 85-90 prosent på inntektssikring og bare 10-15 prosent av pengene på å faktisk skape arbeidsmuligheter.

Det er imidlertid viktig å slå fast dette: Mange faller ut av arbeidslivet av en grunn. Mange er syke. De verken kan eller skal jobbe. De trenger tryggheten med inntektssikring. Det skal vi ikke rokke ved. Men av de 700.000 som står utenfor arbeidslivet, kan i alle fall 150.000 jobbe om de får muligheten og hjelpen de trenger. Da må vi mobilisere.

For 25 år siden var vi mest bekymret for arbeidsledighet. Nå er en av Norges største utfordringer at vi mangler arbeidskraft – men ikke folk.

Vi må tenke nytt om rekruttering

Det offentlige bruker over 850 milliarder på å kjøpe varer og tjenester. Én prosent av dette er like mye som nesten hele arbeidsmarkedsbudsjettet. Norge har blitt blant de beste i verden på grønne innkjøp. Men vi har ikke begynt å bruke dette kraftfulle omstillingsverktøyet på å få flere i arbeid – til å skape sosial bærekraft.

Skal vi bevare velferdsstaten, må vi bruke ressursene og pengene smartere.

Vi må omstille oss fra tradisjonell til innovativ rekruttering.

Men arbeidsinkludering kan ikke løses bare ved å bruke pengene klokere. Dersom du er leder hos en offentlig eller privat arbeidsgiver, ber vi deg stille deg selv følgende spørsmål:

Når skal du slutte å bare rekruttere «110-prosentere»?

Du leter etter den «perfekte» kandidaten. Du velger det trygge og kjente. Du optimaliserer for minst mulig risiko.

Du er opptatt av å finne riktig person – gjerne den som yter mer enn 100 prosent til en bestemt jobb. Personen skal altså tilpasses jobben.

Framover må vi i større grad designe jobber som vi matcher til den som skal ansettes. Det er åpenbart at arbeidsgiverne fortsatt skal ansette for å løse virksomhetens oppgaver, men stillingene de utformer må altså tilpasses personen.

Vi iArbeid har valgt å kalle «110-prosentmetoden» for tradisjonell. Den andre, den vi er nødt til å bruke for å lykkes med målet om å redusere veksten i antall uføre, kaller vi inkluderende rekruttering.

Tiden er kommet for å ta i bruk de som ikke har 100 prosent arbeidsevne, men langt fra null. For de som har 50 prosent arbeidsevne, er en jobb på 50 prosent helt hundre!

Og dette handler ikke bare om å snu statistikken. For arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor vil inkluderende rekruttering bli helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft. Det handler om å tenke nytt. Vi må altså gå fra tradisjonell til inkluderende rekruttering. Eller kanskje vi heller skal kalle det innovativ rekruttering?

Pilene peker feil vei

Det er behov for et taktskifte i arbeidsinkluderingen.

iArbeid presenterte nylig en status for arbeidsinkluderingen. Vi har kalt det Rikets tilstand. Interesserte inviteres til å dykke ned i tallene, men her skal vi nøye oss med våre viktigste spørsmål, og våre viktigste svar:

Går de store tallene for arbeidsinkludering i riktig retning?

Nei.

Har vi en god plan for å snu utviklingen raskt?

Nei, til tross for at det burde gå en nasjonal alarm.

Kan vi bruke pengene og ressursene smartere enn i dag, til å gjøre arbeid mulig for flere – raskere?

Åpenbart.