Ledelse der splittelse rår

SV har alltid hatt, grovt sett, to fløyer: De som søker kompromisser for å sikre politisk innflytelse, og de som vil holde fast på prinsippene og unngå å utvanne politikken.

Som leder må Kirsti Bergstø være sentrumsorientert, men hun tilhører «prinsippfløyen». Hun viste seg fra sin mest prinsippfaste side da hun i valgkampen gjorde det klart at SV ikke ville forhandle med Ap om budsjettet før Oljefondet hadde solgt seg ut av alle israelske selskaper. Det standpunktet tålte ikke møtet med virkeligheten. Bergstø måtte gjøre retrett, og flere i eget parti mente hun ga seg for lett.

Bergstø sto også hardt på kravene i budsjettforhandlingene. Rødt og Sp mente de kunne leve med det kompromisset som ble forhandlet fram. SV og MDG ble stående utenfor. Det endte med at MDG, med SV på slep, fikk en symbolsk seier i oljepolitikken.

Må støtte Ap

Alle visste at SV til slutt måtte sørge for at regjeringens budsjett ble vedtatt. SV går til grunne om de bidrar til å felle en Ap-regjering og gir regjeringsmakten til de borgerlige.

SV har vært imot elektrifisering av Melkøya. Det lå an til at et flertall på Stortinget ville pålegge regjeringen å stoppe prosjektet. Dagen før avstemningen ombestemte SV seg. Det utløste betydelig misnøye internt.

Oppslutningen på meningsmålingene har falt jevnt. De har ennå ikke kommet under sperregrensen, men på flere målinger er de ikke langt unna.

Rødt har blitt det ledende partiet på venstresiden. SV, som har erfaring både fra rødgrønn regjering og som støtteparti, har havnet i skyggenes dal.

Onsdag uttalte partiveteranen og tidligere stortingsrepresentant Petter Eide til Klassekampen at Kirsti Bergstø til ikke lenger har kontroll over eget parti. Han mener hun ikke klarer å holde fløyene samlet, slik de tidligere partilederne, Audun Lysbakken og Kristin Halvorsen, klarte.

Hester som har slitt seg

Det er like vanskelig som å gå på line å holde et parti samlet når representanter fra fløyene opptrer som hester som har slitt seg.

Et flertall i stortingsgruppen mente det var riktig å stemme for regjeringens Melkøya-prosjekt. Da rykket Ingrid Fiskaa ut mot vedtaket i egen partigruppe. Hun minnet om at hun var valgt på et program der det står nei til elektrifisering av oljeinstallasjoner. Tidligere stortingsrepresentant og statsråd Heikki Holmås mener Fiskaa faller partilederen i ryggen når hun utfordrer linjen i en så krevende sak.

Når sentrale tillitsvalgte kritiserer hverandre offentlig, vil enhver partileder slite. Men en partileder kan ikke pålegge munnkurv. Kjeft internt fungerer også dårlig.

Bergstø har ennå ikke vært leder i to år. Hun har ikke skaffet seg den autoriteten som trengs. Det kan komme etter hvert. Hun har heller ikke vært heldig med de sakene hun har prioritert – verken før eller etter valget.

Bergstø har kommet skjevt ut fra hoppkanten, men det er fortsatt mulig å ta seg inn i svevet.

SV har ingen tydelig kandidat som kan overta. Det smarteste partiet kan gjøre, er å slutte opp om Bergstø og gi henne sjansen til å samle partiet og øke oppslutningen.

Hvis SV ikke kommer seg opp av grøfta, kan de vurdere et lederskifte i god tid før valget i 2029.

Støre autoritet

Jonas Gahr Støre mistet autoritet som partileder høsten 2024, blant annet fordi oppslutningen på meningsmålingene ble liggende på rundt 15 prosent og det virket ikke som han hadde skikkelig grep om politikken.

Så ble det tatt grep: SV forsvant ut av regjeringen, Ap dannet regjering alene, Jens Stoltenberg ble finansminister og det ble innført Norgespris på strøm. På litt over en uke økte oppslutningen med rundt 10 prosent.

Flere sentrale tillitsvalgte ville kaste Støre, men han viste at han hadde den autoriteten som skulle til for å handle. Det var ved å ta grep han viste lederskap. En partileder som sliter, kan ikke styre et parti med ord alene.

En partileder må lede gjennom å skaffe seg oppslutning. En er ikke en sjef som kan skjære igjennom og fortelle hvor skapet skal stå. Det finnes unntak. Det store unntaket i politikken er Carl I. Hagen.

Erna Solberg hadde en sterk posisjon i eget parti. Hun var ikke autoritær, men hun kunne opptre med autoritet.

Gro Harlem Brundtland var direkte og krevende. Hun skaffet seg raskt autoritet i eget parti og var ikke lett å bryne seg på. Hun sikret seg politisk kontroll selv om det var delte meninger om mye.

Stoltenberg ble den første i Ap som ledet en koalisjonsregjering. Her gjaldt det å ha evnen til å snekre kompromisser. Det er Stoltenberg god til, enten det gjelder i Ap eller i Nato.

Bondevik som kompromissmaker

Kjell Magne Bondevik var enda bedre til å skape kompromisser. KrF var ikke engang største parti i den regjering han ledet. Bondevik kunne skjære igjennom når det måtte tas en beslutning, men det skjedde ofte i siste liten.

Kirsti Bergstø vil ikke lykkes som leder hvis fløyene i partiet ikke vil holde sammen. Utfordringen for henne er ikke å forsøke å vise mer autoritet. Hun må lirke og overtale.

Hun må i større grad opptre som kompromissmaker enn prinsippfast sjef, både internt og i forhold til de fem partiene som samarbeider om å holde regjeringen flytende.

Det er en kunst å markere seg, vise styrke og tale med overbevisning, uten samtidig å låse seg og ri prinsipper som bare en liten gruppe i er fornøyd med.