Magne Lerø: Anerkjennelse av Palestina – et indremedisink grep

LEDER. Regjeringen har tidligere varslet at den er rede til å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat, men at de ville vente med til det rette tidspunktet var inne, slik at det ville få en betydning i praksis.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa de ville vente i frykt for at en anerkjennelse ville «vanskeliggjøre forhandlinger mellom Palestina og Israel om fred og fremtidig tostatsløsning».

Nå sier statsminister Jonas Gahr Støre at krigen i Gaza er et «bunnpunkt i en langvarig, negativ utvikling i den israelsk-palestinske konflikten». Siden Oslo-avtalene for rundt 30 år siden har Norge og mange andre land forsøkt en strategi hvor anerkjennelse skulle komme etter en fredsløsning.

– Det har ikke fungert. Vi må derfor tenke annerledes og handle deretter. En anerkjennelse kan ikke lenger vente til etter en fredsløsning. Det kan bidra til at prosessen mot en tostatsløsning omsider kan komme i gang igjen og få ny kraft, sier Støre.

Regjeringen skifter mening

Det kan selvsagt tenkes, men begrunnelsen for å skifte mening selv om krigen i Gaza raser videre, er ikke overbevisende. Det har imidlertid ikke manglet røster som har krevd en anerkjennelse nå.

Det er forståelig at Høyre-leder Erna Solberg og leder av Stortingets utenrikskomité, Ine Eriksen Søreide, i en felles uttalelse sier at det er «usikre på om å gjøre dette akkurat nå, vil ta oss nærmere en politisk løsning på denne konflikten.»

Frp-leder Sylvi Listhaug mener en anerkjennelse nå indirekte belønner Hamas' terrorhandlinger mot Israel.

– Vi må også være sikre på at vi ikke anerkjenner det som kan bli et islamistisk diktatur. En anerkjennelse nå er i realiteten en styrking av krefter som ikke ønsker forhandlinger og kompromisser, sier hun.

Listhaug er inne på noe. Hamas takker i alle fall Norge for anerkjennelsen.

Løsningen er to stater

Det er bred enighet på Stortinget om at veien til fred er en tostatsløsning. Slik sett er en anerkjennelse av Palestina ikke dramatisk eller uttrykk for en ny politikk. Men det fører til en polarisering av debatten. Vi kan gå mot en politisk splittelse i norsk Midtøsten-politikk. Det vil dreie seg om vår holdning til Hamas og hvordan vi ser for oss at en palestinsk stat skal opprettes.

Palestinakomiteen ber om at Oljefondet trekker seg ut av alt og alle som har med Israel å gjøre. MDG vil ha slutt på alle norske investeringer i okkuperte områder, og Rødt vil ha sanksjoner mot Israel. Det er ingenting som tyder på at regjeringen er rede til å endre mening i disse sakene.

I flere tiår har Norge lagt vekt på å bygge gode reaksjoner både til Israel og palestinerne. Slik blir det ikke framover. Israel vil ha minimal interesse av å bygge relasjoner til Norge. Et uttrykk for det er at de kaller ambassadøren hjem for en periode. Det er få som anser dårligere relasjoner til Israel som et tap så lenge Israel har en regjering ledet av Benjamin Netanyahu.

Den internasjonale straffedomstolens (ICC) planer om å utstede en arrestordre så Netanyahu, forsvarsminister Yoav Gallant og tre Hamas-ledere, bidrar også til å øke spenningen både nasjonalt og internasjonalt. Vi har fått en merkelig debatt om Norge skal arrestere Netanyahu eller en av de fire andre om de kommer til Norge.

Likestilt med Hamas

For det første er det kun et forslag om at de fem skal arresteres. For det andre er sjansen null for at de kommer til Norge om det er en fare for at de blir arrestert. For det tredje er det høyst usikkert om ICC får spille en rolle i Midtøsten-konflikten.

Både Hamas og Israel fnyser av ICC. Joe Biden ber ICC holde fingere fra fatet.

Det mest påfallende er at ikke ICC foretok seg noe i forhold til Hamas rett etter terrorangrepet for syv måneder siden. Det er Israels lederskap de vil gripe fatt i. Det er i tråd med opinionen verden over. Da må de også ta med Hamas. Dermed er de kommet i en situasjon der Hamas og Israel blir likestilt. Både norske og utenlandske politikere raser over å skjære Israel og Hamas over samme kam.

Det virker temmelig dødfødt at ICC forsøker å spille en rolle mens en krig raser som verst. Juristenes tid er når kanonerne har stilnet og troppene er trukket tilbake.

Det er ikke retten, men makta som rår i Gaza. Forhandlingene med Hamas er brutt sammen. Det er ikke noe som tyder på at Netanyahu vil forkaste planen om å gå inn i hele Rafah. De varsler befolkningen om hvilken del av byen de går inn i slik at de får muligheten til å flykte. Det skal nå være 800.000 som har forlatt byen.

USA klarer ikke stoppe de israelske styrkene. USA og Israel må imidlertid finne en løsning som gjør at hjelpesendinger kommer inn i Gaza. USA har bygget et anlegg for å ta imot hjelpesendinger. Det er et uttrykk for at de ikke akseptere at palestinere sulter i hjel. Det må Israel ta inn over seg. ICCs varsel om arrestordre kan føre til at Israel gjør mer for å dokumentere at de ikke begår folkemord.

Men Hamas skal knuses, lyder det med fornyet styrke fra Netanyahu.