Politikerskapt mangel på ansatte i offentlig sektor

På konferansen om arbeid og velferd i kommunene, som vi arrangerte onsdag, ble det fra ulike innfallsvinkler pekt på behovet for å sikre offentlig sektor tilstrekkelig og kvalifisert arbeidskraft. Politikere snakker jevnlig i store og dramatiske ord om hvor viktig dette er.

Men samtidig føres det en politikk som trekker i motsatt retning. I organisasjonslæren møter vi begrepet kontraproduktivitet – tiltak som virker mot sin hensikt, er skadelige for målet man ønsker å oppnå eller rett og slett er hensiktsløse.

Først må det sies at det er mye godt å si både om ledere, arbeidsforhold og arbeidsmiljø i offentlig sektor. De fleste trives. Vi møter ofte mennesker som nesten bare har positive erfaringer med å jobbe i det offentlige. Lønnen er grei, arbeidsforholdene ryddige, og mange opplever arbeidet som meningsfylt og samfunnsbyggende.

Offentlig sektor tiltrekker seg også folk som får jobbe med det de interesserer seg for og brenner for. Det er til og med rom for «nerder» på offentlige lønningslister.

Passer ikke alle

Men offentlig sektor passer ikke for alle. De som trives best, er gjerne opptatt av klarhet, struktur, regler, grundige vurderinger og skikkelig saksbehandling. De passer som hånd i hanske i det offentlige byråkratiet.

Gründertyper som vil finne på noe nytt, ta sjanser og som opplever regler som begrensende, vil derimot slite.

Dette er det ikke så lett å gjøre noe med. Et byråkrati er som det er. Forvaltningen skal gå i trygge, etablerte spor. Den trenger ikke finne opp noe nytt.

Et økende problem er at offentlig sektor sliter med å holde følge med en utvikling der ansatte i stadig større grad ønsker individuelle løsninger fremfor standardiserte systemer. Både fagforeninger og offentlig kultur trekker i motsatt retning: Det skal være likt for alle.

Men mennesker er ulike – i alder, kompetanse, interesser og ansvar på hjemmebane. Offentlig sektor blir framover utfordret til å vise større fleksibilitet.

Politikerne bør åpne for flere unntak i arbeidsmiljøloven. I perioder bør ansatte som ønsker det, kunne jobbe mer. Det er forskjell på en sterk og motivert 30-åring uten familieforpliktelser og en 60-åring med svak helse og omsorgsansvar.

Politikerne tror de kan sikre bedre ledelse og bedre psykososialt arbeidsmiljø gjennom mer lovregulering. Ved årsskiftet kom nye, skjerpede bestemmelser.

Ledere har ikke bare ansvar for at virksomheten utfører oppgavene den er pålagt, de skal også sørge for at de ansatte har det bra. Arbeidsoppgavene skal være tydelige, oppfølgingen forsvarlig, og ingen skal krenkes eller settes i situasjoner de ikke mestrer.

Dette bygger på en idealisert tenkning om ledelse. En leder kan ikke fraskrive seg ansvaret for arbeidsmiljøet, men kan heller ikke ta ansvar for hva ansatte til enhver tid føler, selv om følelsene er knyttet til jobben.

Idealisert tenkning

Den idealiserte tenkningen skaper forventninger hos ansatte om at virkeligheten skal oppleves slik. Det er knapt mulig – særlig ikke når virksomheten må gjennomføre smertefulle omstillinger eller ikke klarer å oppfylle lovpålagte oppgaver fordi bevilgningene ikke står i forhold til kravene.

Både ansatte og ledere vegrer seg for å jobbe et sted der de vet at kravene ikke kan oppfylles.

Det har gått inflasjon i varslinger om misnøye knyttet til ledelse og arbeidsmiljø. Det brukes millioner og enormt mye tid på å håndtere slike varslinger. Dette er demotiverende for ledere. Mange vegrer seg for lederjobb fordi de ikke vil ta ansvar for misnøye og kritikk.

Lærere har nå i det minste lov til å gripe inn fysisk mot en elev for å hindre skade. Men fortsatt kan en lærer ende i en tilsynssak på fylkesnivå fordi en elev føler seg mobbet.

For de fleste er det en stor emosjonell belastning å få et varsel mot seg, bli gransket eller bli gjenstand for en tilsynssak. Det er for mye av den slags i offentlig sektor.

Politikerne snakker varmt om tillitsbasert ledelse. Det burde bety at de ruller tilbake flere av lovene som de siste tiårene er innført for å sikre bedre ledelse og arbeidsmiljø. De må stole på at kommuner, rektorer og virksomhetsledere kan finne gode løsninger innenfor de rammer som de har ressurser til. Det må legges til rette for mer skjønnsutøvelse og større handlingsrom hvis flere skal velge å jobbe i offentlig sektor.

Oppgjør med regelrytteriet

Den tyske sosiologen og samfunnsfilosofen Hartmut Rosa, som har opparbeidet seg en stor leser- og tilhørerskare i både Tyskland og Norge, kommer før sommeren med en ny bok på Cappelen Damm: «Situasjon og konstellasjon – om handlingsrommets forsvinning».

Her tar Rosa et oppgjør med regelrytteriet som preger samfunnet og advarer mot at mennesker mister muligheten til å bruke dømmekraft og skjønn.

Da han holdt foredrag i Stavanger for noen uker siden, måtte arrangørene finne et større lokale for å gi plass til de 650 som ville høre ham.

Rosa setter ord på en opplevelse mange ansatte kjenner på.

Politikerne bør lytte. De bør klatre opp av den kontraproduktive grøften de har falt ned i.