Å spare penger på alternative rettshjelptiltak betyr en alvorlig svekkelse av rettshjelptilbudet

 Jon T. Johnsen er professor emeritus i offentlig rett ved universitetet i Oslo.

SYNSPUNKT. 37 tiltak får støtte fra posten for alternative rettshjelptiltak i 2026. Støtten varierer fra 30 millioner kroner til Kirkens Bymisjon til 30.000 til Nord-Trøndelag Krisesenter. For noen tiltak er bevilgningen avgjørende for rettshjelpvirksomheten, for andre er det snakk om et mindre tilskudd.

Blant de største stønadsmottakerne finner vi Kirkens Bymisjon, Kontoret for fri rettshjelp i Oslo, NOAS, studentrettshjelptiltakene Jussbuss, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussformidlingen i Bergen og Jusshjelpa i Tromsø, samt Rettssenteret i Oslo. Til sammen fikk disse tiltakene 56 millioner kroner i støtte for 2026 eller godt over halvparten av posten. Det har etablert seg en relativt fast fordelingsnøkkel, hvor de endelige beløpene bestemmes av den totale størrelsen på posten.

Tiltakene får også økonomisk og annen støtte fra andre kilder, særlig fra kommuner, fylkeskommuner og juridiske læresteder, samt andre offentlige instanser. Mange av tiltakene har også et stort innslag av frivillig arbeid. 

I budsjettet er begrunnelsen for kuttet kortfattet:

«Endringene i rettshjelploven i oktober 2025 gjør at flere er kvalifisert for fri rettshjelp. Det er derfor rom for å redusere bevilgningene på posten uten at det totale tilbudet om offentlig finansiert rettshjelp blir redusert».

Mer til advokater

SV har bedt justisministeren om å legge fram data og beregninger som viser hvordan kuttet kan gjennomføres uten at det samlede rettshjelptilbudet reduseres. Statsråden svarte at tilskuddene til spesielle rettshjelptiltak utgjør en viktig del av rettshjelptilbudet til befolkningen, og at bevilgningene har økt betydelig. Men for ett år siden trådte det en omfattende utvidelse av de økonomiske grensene i kraft i den advokatbaserte rettshjelpsordningen. Dermed faller flere inn under Rettshjelploven med hjelp hos advokat. I 2023 ble det anslått at dekningsgraden ville øke fra omtrent 16 prosent til 33 prosent av befolkningen. Stort lengre går ikke statsråden i å begrunne kuttet.

Det er ikke lett å følge statsrådens resonnement. Hun legger ikke fram statistikk som kan underbygge antakelsen om at rettshjelptilbudet ikke vil svekkes, bare en antakelse. Dessverre tror jeg ikke at justisforvaltningen har statistikk som kan gi gode svar på SVs etterlysning. Justisdepartementet teller kostnader, ikke saker eller brukere av offentlig rettshjelp.

Alvorlig svekkelse

Jeg skal forsøke å utdype statsrådens svar gjennom seks tilleggsspørsmål til det spørsmålet SV stilte, og forsøke å svare på dem i form av antakelser om hvordan kuttet vil virke. Jeg tror dessverre de betyr en alvorlig svekkelse av rettshjelptilbudet.

1)    Vil endringene i de økonomiske grensene føre til at flere vil oppsøke advokat, slik statsråden forventer?  

Sannsynligvis, men det er vanskelig å si hvor mange. Men det er ikke noen direkte sammenheng mellom økonomiske grenser og etterspørsel. Mange som går inn under de økonomiske grensene, søker ikke offentlig rettshjelp fordi:

• Egenandelene er for store. De alternative tiltakene tar ikke egenandeler. Kontoret for fri rettshjelp i Oslo sier i årsrapporten for 2025: «I tillegg ser vi at et økende antall klienter som er omfattet av rettshjelploven etter endringene 15. oktober 2025 likevel oppsøker oss for bistand grunnet frykt for egenandeler og gjeld til staten».

• Risikoen for saksomkostninger i sakførselssaker er for høy. Mange fra de nye gruppene som kommer inn under loven vil unnlate å bruke den. Ingen vet hvor mange som vil avstå fordi egenbetalingen og risikoen for saksomkostninger blir for høy.

• Sakstypen faller utenfor de prioriterte sakstypene. Rettshjelploven gir bare rett til hjelp i et snevert utvalg av sakstyper. Justisdepartementets forskrift om finansiering av de alternative rettshjelptiltakene gir derimot disse rom for å prioritere de sakene som de og brukerne mener er viktigst. De blir et viktig alternativ for de som tilfredsstiller de økonomiske grensene i rettshjelploven, men som faller utenfor fordi saken ikke dekkes av sakstypekravene.

2)    Vil advokatene ta flere saker over fri rettshjelp, slik statsråden ser ut til å anta?

Dessverre er det ikke slik at alle som etterspør rettshjelp og fyller vilkårene i Rettshjelploven, får hjelp av advokat. Hovedordningen i dag er offentlige innkjøp av rettshjelp til enkeltklienter fra private advokater til en pris langt under markedspris. Tross en viss oppjustering mener advokatene fortsatt at betalingen er altfor dårlig. Advokatene står fritt i om de vil påta seg oppdrag finansiert over fri rettshjelp. Derfor er interessen for slike oppdrag begrenset. Ifølge en undersøkelse av Advokatforeningen tar rundt halvparten av medlemmene rett og slett ikke offentlige rettshjelpsoppdrag. Også blant de øvrige er skepsisen utbredt. De aller fleste advokatene begrenser innsatsen til en eller et par saker i året. Derfor demper salærordningen også virkningen av å heve de økonomiske grensene.

En økning i etterspørselen etter offentlig rettshjelp hos advokat slik statsråden forventer, vil ikke føre en tilsvarende økning i tilbudet. Det mest realistiske er at klienter fra de nye gruppene etter hvert vil fortrenge de fattigste av dem som fikk rettshjelp før reformen, men at antallet rettsråd ikke øker.

 3) Hvor relevant er egentlig økingen i de økonomiske grensene i rettshjelploven for de som får rettshjelp fra de alternative rettshjelptiltakene?

Ifølge Justisdepartementets forskrift om alternative rettshjelptiltak skal midlene gå til å hjelpe særlig utsatte «som opplever at terskelen for å oppsøke ordinær bistand er høy». Målgruppen er altså utsatte som har advokatskrekk eller andre motforestillinger mot å oppsøke advokat og som derfor trenger et tilbud som tar hensyn til det. Advokatskrekk er en sterk barriere og kan bestå av kostnadsfrykt, frykt for dårlig behandling, krav om forskuddsbetaling, tidligere avvisninger, osv. Frykten kan også gjelde forvaltningsorganer som sosialkontorer, trygdemyndigheter, politi og domstoler, forbrukerorganer, ombud, interesseorganisasjoner, veiledningskontorer med juridisk kompetanse osv. Her kan «myndighetsskrekk» være et tilsvarende uttrykk. Vilkåret bygger på en forutsetning om at de alternative rettshjelptiltakene har en særlig tillit som gjør det lettere for slike brukere å henvende seg til dem. Eksempelvis oppga sjetteparten av brukerne til Jussbuss i 2024 at de hadde brukt Jussbuss før.  En femtedel hadde vært hos advokat med problemet først.   

Det er vanskelig å tenke seg at slike brukere vil gå til advokat etter eget valg. Det gjelder også om de blir stående uten rettshjelp hos de alternative rettshjelptiltakene pga. kutt i driftsmidler. Også i dag kanaliserer studentrettshjelpen og Rettsenteret alle som de mener kan få rettshjelp etter rettshjelploven til Kontoret for fri rettshjelp i Oslo eller privatpraktiserende advokat og hjelper dem med å få innpass. Rettssenteret og enkelte andre tiltak har også advokater tilknyttet som behandler saker gratis.. Potensialet for overføring er i realiteten utnyttet. Bevilgningskuttet vil i hovedsak ramme brukere som ikke har noe realistisk alternativ. Det vil være ønsketekning å tro at pågangen til de alternative tiltakene vil gå ned eller at antallet som i praksis kan henvises videre til advokat vil øke. Reduseres tilbudene, vil de som rammes stå uten aktuelle alternativer. 

4) Føre kuttet til at driften må innskrenkes?

Åpenbart, og problemet er stort når budsjettforslaget varsler et dramatisk kutt i tildelingene selv om det er foreløpig ikke avgjort hvordan kuttet skal fordeles. Det skjer først etter at budsjettforhandlingene er slutt og størrelsen på potten er fastsatt. Men at det vil bli reduksjoner som følge av et så stort kutt, er sannsynlig. Innovative prosjekter vil få trange tider. 

Må utgiftene ned, vil viktige spareteknikker være å redusere daglig åpningstid eller å stenge i lengre perioder, lengre sommerstengning, færre medarbeidere, mindre oppsøkende virksomhet – f.eks. i fengsler – mindre kollektiv rettshjelp og la være å ta på seg nye oppgaver. Flere rettshjelptiltak har kritisert at søknader først bli avgjort et stykke inn i budsjettåret selv om statsbudsjettet vanligvis vedtas før jul året før. Dette vanskeliggjør planleggingen av driften.

Studentrettshjelpen engasjerer medarbeidere for et år eller mer. Andre tiltak har en kjerne av faste stillinger også hvor mye av rettshjelpen er basert på frivillighet. Saker som allerede er tatt inn, løper selv om driften må innskrenkes. Kutt her lar seg ikke gjennomføre over natten. Slik jojo-drift som bevilgningskampene de siste par årene har lagt opp til, er en påkjenning – ikke bare for brukerne, men også for de som skal levere rettshjelpen. Kuttes bevilgningen øker presset for å skaffe mer finansiering fra andre kilder og utvide det omfattende gratisarbeidet for å opprettholde tilbudene. 

Når størrelsen på post 72 økte med 23,7 millioner fra 2024 til 2026 – eller med over en fjerdedel – viste det en vilje hos Stortinget til å satse på alternativ rettshjelp. Når Justisdepartementet i fjorårets budsjettforhandling så at budsjettpartnerne ønsket et høyere nivå på bevilgningen enn regjeringen la opp til, skulle en ventet at den tok hensyn til dette for resten av samarbeidsperioden, og ikke la opp til en omkamp ved å kutte tilbake til nivået for bevilgningen i 2025. 

5) Kan de alternative rettshjelptiltakene risikere tomgang dersom de får like store bevilgninger som i fjor fordi flere går til advokat i stedet?

Dette virker helt usannsynlig ut fra antakelsene ovenfor. Sivilrettsforvaltningen og statsforvalterne innvilger for tiden helt eller delvis mellom 11.000 og13.000 rettshjelpsøknader per år – som er færre enn på 1980-tallet. Bare et par prosent gjelder fri sakførsel. Samtidig er advokattallet firedoblet fra 2500 i 1985 til over 10.000 i dag. Gjennomsnittlig antall rettsråd per 100. advokat har gått ned fra rundt seks saker per år i 1985 til litt over en sak per advokat i dag. Hvis den advokatbaserte rettshjelpsordningen skal omfatte en tredjepart av befolkningen slik justisministeren opplyser, vil et slikt sakstall bare gi under ett rettsråd per 100. person per år for de som omfattes.

Studentrettshjelpen og Rettssenteret alene ga til sammenlikning til sammen 20.000 rettsråd i 2025 – eller dobbelt så mange. Tiltakene gir et viktig bidrag til å redusere et stort underdekningsproblem. Likevel er dagens kapasitet hos tiltakene altfor liten. Ledig kapasitet kan alltid brukes til flere brukere både i eksisterende målgrupper og til nye, og til å utvikle nye måter å dekke rettshjelpbehovet på – noe flere av tiltakene uansett ønsker.

6) Vil Justisdepartementet spare penger på at flere brukere flyttes over til advokater og får rettshjelp etter rettshjelploven i stedet for hos alternative rettshjelptiltak?

Det virker helt usannsynlig. La oss bruke et regneeksempel:

Prisen per rettsråd hos privatpraktiserende advokat er flere ganger så høy som hos alternative rettshjelptiltak som bruker frivillige og studenter. Antar vi at budsjettreduksjonen reduserer kapasiteten med en tredjedel hos de alternative tiltakene, og alle disse klientene oppsøker advokat i stedet, og advokatene aksepterer alle oppdragene, vil dette svare til en økning på anslagsvis 6600 saker eller 50 prosent i dagens saksmengde. Setter vi at advokatene bruker 5 timer per rettsråd, vil 35 millioner kroner fra post 72 bare rekke til 4200 saker. Justisdepartementet vil ikke spare penger, men få en merkostnad på minst 17 millioner ved en slik overføring.

Skal den økonomiske logikken ha mening, må effekten være at de brukerne som de alternative tiltakene avviser, ikke vil eller kan søke rettshjelp etter Rettshjelploven. Bare med en slik forutsetning kan Justisdepartementet oppnå en reell spareeffekt. 

Posten som skal dekke salærene til advokatene foreslått økt med 34 millioner – eller omtrent det samme som kuttet i bevilgningene til de særskilte rettshjelptiltakene. Men denne økningen er nødvendig pga. oppjustering av salærsatsene. En kan derfor spørre om justisministeren i realiteten vil anvende de 35 millionene som skal spares på de alternative rettshjelptiltakene til å øke salærene for advokatene. Uansett er det ikke satt av midler til å dekke den antatt økte bruken av advokatbasert rettshjelp som justisministeren begrunner kuttet til de alternative rettshjelptiltakene med.