Misnøyens teater – i dag starter statsbudsjettprossesen  

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har lang erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Grund skriver fast i  Dagens Perspektiv.  Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Statsbudsjettet, som er på omtrent 2300 milliarder kroner, er Stortingets og regjeringens viktigste dokument. Det gir forutsetninger for styring og kontroll. Det viser hvordan politikere prioriterer og synligjør hvordan statens utgifter fordeler seg på ulike virksomheter og aktiviteter og hvordan de finansieres ved ulike typer skatter, avgifter og oljepenger. Gjennom de senere år har oljepengebruken, som kommer fra avkastning fra vårt store oljefond som nå er på ca. 22000 milliarder kroner, stått for en stadig større del av finansieringen. I årets budsjett ca. 25 prosent.

Forhandlinger

Før det endelige statsbudsjettet vedtas skal det med utgangspunkt i partienes ønsker være forhandlinger. 

Velgerne har gitt det politiske Norge et storting som er uforutsigbart og korttenkt. og som gjør den politiske styringen av landet komplisert. Vi har en ren Arbeiderparti-regjering som må samarbeide med fire partier, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG for å få budsjettet vedtatt. Denne partialliansen har ikke noe felles rød-grønt prosjekt slik at budsjettforhandlinger blir kompliserte. Som Stoltenberg sier, er statsbudsjettprosessen mer komplisert ved en mindretallsregjering enn ved en flertallsregjering. Når han ledet en flertallsregjering var budsjettarbeidet omtrent ferdig når forslaget til statsbudsjett ble levert. Med dagens politiske situasjon må det skje en omfattende prosess før vi får budsjettet vedtatt.

Det er en spesiell utfordring at dagens regjeringsprosjekt mer er et skjebnefellesskap enn et kjærlighetsfellesskap. Landet preges av at regjeringsunderlaget er usikkert. Blant regjeringspartiene er det Rødt som vokser og det er så stor avstand mellom MDG og Senterpartiet at det å bli enige om et statsbudsjett er komplisert, men det har lykkes til nå.

Det vanlige er at norske politikere er pragmatiske. Blir de hardt presset, pleier de å godta de kompromissene som er nødvendig. 

Dagens politiske situasjon fører til at den daglige politikken i stor grad preges av mange populistiske utspill. Vi har et svært aktivt storting som i årets vårsesjon aldri har stilt flere representantforslag om stort og lite. Dette kan føre til vedtak som binder ressurser.

Krevende økonomisk fremtid

Det er mange økonomiske sider ved et budsjett. Statsbudsjettet påvirker den samledede økonomiske aktiviteten. Det er viktig om pengebruken øker eller reduseres. Statsbudsjett midler kan bidra til å opprettholde og skape arbeidsplasser og dermed unngå arbeidsledighet. På den andre siden kan det bli inflasjon – det vil si vedvarende prisstigning om det brukes for mye penger. Det er noe uenighet blant ekspertene om årets budsjett er ansvarlig og bidrar til å holde rentene i sjakk, eller om det gir økonomien litt for mye stimulans.

Jeg er enig med tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen om at hovedtallene gir et nokså nøytralt budsjett, i tråd med Norges Banks prognoser. Det betyr at budsjettet i seg selv neppe endrer utsiktene for norsk økonomi eller rentene særlig mye. Den økonomiske hovedutfordringen er at Norge, som andre OECD land, nå har vesentlig lavere produktivitetsvekst enn vi hadde tidligere. Derfor er det en diskusjon om budsjettet i tilstrekkelig grad stimulerer til en produktivitetsvekst, som kan håndtere en usikker fremtid.

Det norske samfunnet må håndtere store økonomiske utfordringer i årene som kommer. Vi er på vei inn i en situasjon med en kraftig vekst i antall omsorgstrengende eldre kombinert med stagnasjon og etter hvert nedgang i den yrkesaktive delen av befolkningen sett i forhold til pensjonister og andre som står utenfor arbeidslivet.

Mens veksten i antall personer i arbeid vil falle drastisk, fortsetter behovet for arbeidskraft, spesielt i helsesektoren, å øke. Videre vil oljeinntektene trolig reduseres for å håndtere overgangen til det grønne samfunn og en mer uforutsigbar internasjonal økonomisk situasjon. Vi er på vei mot en situasjon hvor statens utgifter vil stige mer enn inntektene.

For å håndtere dette trengs det både en verdiskapnings- og prioriteringsorientert politisk kultur. Det er nok en viktig årsak til at regjeringen ønsker et skatteforlik på tvers av blokkene som stimulerer til vekst og økt arbeid. 

Budsjettforslaget preges i stor grad av at forsvar og sikkerhet, med en nominell vekst på 6,6 prosent, prioriteres. Dette betyr at andre sektorer får mindre. Det gjelder blant annet helse og sykehus, som kun får kompensasjon for demografiske endringer, og kultursektoren, som strever ved at den ikke helt får kompensert for lønns- og prisstigning. Arbeidsgiverforeningen Spekter viser til at budsjettet gir realkutt til viktige samfunnsvirksomheter, samtidig som regjeringen stiller høye krav til tjenestene de skal levere. Regjeringen lover blant annet kortere ventetider, eldreløft, flere sykehjemsplasser og bedre psykisk helse. For å klare dette må sektoren gjennomføre krevende omstillinger.

Dette betyr igjen at ledere må få større handlingsrom og at det må utføres mindre detaljstyring. Som professor Ivar Christiansen sier «er det nok ikke mulig å innfri alle løftene innenfor rammene i årets helsebudsjett». At det er vanskelig å innfri budsjettløfter gjelder nok også på andre politikkområder, og det er et spørsmål om det i budsjettpolitikken må legges mer vekt på å synligjøre hvilke mål og tiltak som blir gjennomført og hva som blir prioritert ned. Dette er mer realistisk enn å presentere mange løfter som ikke kan innfris innen de økonomiske rammer. 

Det nærmeste regjeringen kommer med en «effektivitetsreform» i årets budsjett, dreier seg om brev. Postbudet skal komme sjeldnere. Folk får jo knapt brev lenger. I dag kjøres postrutene annen hver virkedag. Regjeringen vil spare en halv milliard neste år på å kutte ned til en dag i uken. Sp og Rødt varsler at de vil at postbudene skal kjøre like ofte som før, så resultatet av forslaget kan lett bli at Stoltenberg blir sittende med skjegget i postkassen.

Jens Stoltenberg har i sine tidligere perioder klart å innføre reformer som effektiviserer offentlig sektor. Tenk bare på pensjonsreformen som ble igangsatt av Stoltenberg 1 regjeringen i 2001 og vedtatt av Stoltenberg 2 regjeringen i 2009. Pensjonsreformen sparer offentlige utgifter. Det anslås at den i dag reduserer trygdeutgiftene med 27 milliarder kr. Pensjonsreformen gjør det mer lønnsomt å jobbe og har overført mer ansvar til den enkelte for å sikre pensjonen.

Veien mot stortingsbehandling

Ap-regjeringens budsjettforslag skal nå gjennom en omfattende forhandlingsprosess før det vedtas av Stortinget. Det er mye kritikk og mange ønsker fra regjeringspartnere. Partier vil helst velge kampsaker som de er alene om. Ap vet at SP vil kreve mer penger til kommunene og til reduserte drivstoffavgifter. MDG vil ikke gi opp billigere kollektivtransport. MDG og SV vil kalle budsjettpostene om klima for en katastrofe. Rødt vil ha bedre støtte til de trygdede og til tannhelse. Ap vet at hvis partiet allerede i budsjettfremlegget hadde valgt å gi mer penger til forutsigbare ønsker fra samarbeidspartiene, ville kravene ha blitt høyere på andre områder. En mindretallsregjering vil alltid tilby mindre enn den vil gi.

Ved tidligere budsjettprosesser har MDG truet med ultimatum i klimasaker. Akkurat nå i starten av forhandlingene er det spesielt Sps krav om reduserte drivstoffavgifter, som ble fremlagt 31. oktober og som er kostnadsberegnet til 9 milliarder (og til 18 milliarder hvis avgiftsnedsettelsene blir permanente), som blir krevende. Hvis Sp står fast ved dette ultimatumet, blir det en svært spennende budsjettprosess som kan utløse regjeringskrise. Både Ap, SV og MDG er imot slik nedsettelse og det strider mot prinsipper regjeringen styrer etter. Vil eventuelt Støre stille kabinettspørsmål? Og hva gjør i så fall Sp da?  Et kompromiss er sannsynlig. Trolig vil Vedum unngå at Listaug skal overta statsministerrollen. 

Et annet interessant spørsmål er om det er vilje og evne hos de fem partiene om å enes om et budsjettvedtak med en profil som vekker begeistring hos rød-grønne velgere og som viser at de rød-grønne partiene fremstår som et helhetlig politisk alternativ. 

Muligheten for skatteforlik

Skattedebatter er kompliserte. På ytterkanter har vi venstresidens sjablonger om å «ta rikinger» og «milliardærenes» like karikerte utsagn om at de må forlate Norge på grunn av skattetrykket og at landet er i ferd med «å bli ødelagt».

I et så demokratisk og velstående land som Norge må en kunne diskutere muligheten for å få et bedre skattesystem. For regjeringen har forslaget om kutt i inntektsskatten for alle vært viktig, og den bruker statsbudsjettfremlegget som et signal om et bredt skatteforlik med høyresiden. Utfordringen er at både Rødt, SV, Sp og MDG ønsker en omprioritering, og vil bruke mer av pengene på lavinntektsgrupper. Regjeringens forslag er i tråd med ulike skattekommisjoners rapporter, som mener at det sentrale er å «senke skatten på arbeid». Men disse rapportene mener også at skattene på forbruk må øke istedenfor. Motstanden mot betydelige avgiftsøkninger på basale livsnødvendigheter som strøm, drivstoff eller bolig, er imidlertid stort. Det å få til skatteforlik blir derfor krevende. Mange mener det er umulig. SV vil øke formueskatten. Frp har allerede skutt ned skatteforliket. Høyre vil ikke gå med på noe annet enn store kutt i både inntektsskatten og formueskatten for å styrke forutsetningene for en produktiv omstilling og ny innovasjonsdrevet vekst i norsk økonomi.

Veien fremover

Vil Sps høye spill om drivstoffavgifter føre til krise? Vil de rød-grønne partiene bruke budsjettet til å synligjøre et tydelig felles rød-grønt samarbeid?

Trolig får vi et budsjett som bevarer det bestående. Forhåpentligvis vil årets budsjett stimulere til en tydeligere prioriteringsorientert kultur. Politikere må tvinges til å tenke langsiktig på hvordan vi får best mulig utnyttelse av ressursene. Gjennom gode budsjettprosesser kan det legges rammer for å få dette til. Men da må man klare å bygge en kultur som gjør det mulig å begrense veksten i utgifter som ikke gir tilstrekkelig samfunnsmessig nytte.

Årets budsjett vil, etter saldering og eventuelt noe redusert inntektsskatt, være en svært beskjeden start på et mulig skatteforlik som krever at de to styringspartiene – Ap og Høyre – begge bruker innestemme og enes om det. Både Ap og Høyre må, for å få et forlik, binde seg til masten og gjerne kritisere forliket – men erkjenne at kompromiss er nødvendig for å få et forutsigbart skattesystem som gir lavere inntektsskatt.

Et slikt forlik kunne kombineres med å etablere en tydeligere tverrpolitisk prosess for å kutte noen offentlige utgifter der kostnadene ikke står i forhold til resultatene.