Det ødelagte landet?

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. Nå kan det godt hende at Sissener tar feil med hensyn til tidslinjen. Det er mulig at oljepengene kan redde landet lenger enn det. Men hovedpoenget, som statsråd Stoltenberg og mange med ham ikke synes å ta tilstrekkelig alvorlig, er at vi er på en økonomisk lite bærekraftig kurs – for å si det forsiktig. Offentlige utgifters andel av fastlands-BNP ligger rundt 60 prosent – og trenden er økende.

Nå er det riktignok mye av dette som inndras i skatter og avgifter, som så deles ut igjen til dem som oppfyller statens kriterier. Dermed får vi en uheldig avhengighet av staten. Når skattetrykket øker, og det må det omsider når offentlige utgifter øker, blir det vanskeligere å tjene penger og å være uavhengig av staten.

Dagens regime har fått betydningsfulle rikfolk til å flytte fra landet, samtidig som det blir vanskeligere for lavere sjikt å avansere økonomisk. Man skremmer folk fra landet samtidig som det legges hindre i veien for økonomisk mobilitet oppover. Det er en merkelig måte å bekjempe økonomiske forskjeller på. Skal vi holde flest mulig nede? Flest mulig avhengig av de månedlige lønnsutbetalingene? Flest mulig avhengig av det offentlige?

Skattekommisjonen kom før sommerferien med sin utredning. Kommisjonen kom med noen forslag til skattelettelser – i hovedsak vekslet mot skjerpelser andre steder. Vi trenger virkelige kutt – også i utgifter, noe Sveriges offentlige utgifters lavere andel av fastlands-BNP skulle tyde på at er mulig å få til uten å gå på akkord med nordiske holdninger om velferdsstat og hva det offentlige skal bedrive.

Litt merkelig er det at mens statsråd Stoltenberg snakker om villighet til netto lettelser i et skatteforlik, går hans kollega Jan Christian Vestre i Kongens råd hen og inngår avtale om tannhelsereform. Hvis vi baserer oss på at alle som har dårlig råd, skal få utdelinger fra staten, vil det drive skatter og avgifter opp – og da i hver enkelt økonomisk transaksjon. Det vil drive det generelle kostnadsnivået opp, og vi får nye behov for utdeling. Vi får da en ond spiral.

Alternativet er å kutte i offentlige utgifter, skatter og avgifter, slik at folk får bestemme mer selv. Første anledning er å gjøre det i forbindelse med det forestående skatteforliket.

Fristende vil det være for politikere å la humla suse. For når morgendagen kommer, kommer det nye oljepenger. Dessuten kan vi trøste oss med topplasseringer på all verdens flotte rangeringer. Men omsider vil det komme en morgendag hvor de oljepengene ikke kommer – eller de åpenbart ikke strekker til.

Da vil det bli smertefullt. Bedre er det å begynne på snuoperasjonen nå.