Belgisk statsbesøk til Norge: Ny giv for regionale ledere i splittet land

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. De belgiske lederne gjorde seg en ny erfaring under norgesbesøket, ifølge den franskspråklige hovedstadsavisen Le Soir. De diskuterte konstruktivt og hadde det hyggelig sammen. Erfaringen var nyttig. Noe slikt har aldri skjedd før, skrev Le Soir.

Avisen ser et håp i dette: At belgiere i alle kriker og kroker av kongeriket omsider skal finne ut at det er bedre å lete etter felles formål enn å tviholde på forskjellene.

For aller første gang stilte de fem ministerpresidentene – lederne for Belgias fem regioner – til et felles intervju: Brussel by, Det fransktalende Wallonia i sør, det nederlandsk-talende Flandern i Nord, den tospråklige delen av hovedstadsregionen, Føderasjonen WalloniaBrussel (FWB), og den lille tysktalende minoriteten i ØstBelgia.

Aller mest henrykt var kanskje Le Soirs utsendte medarbeidere, som på denne måten skapte – om ikke historie – så i hvert fall pressehistorie. Og det skal man ikke undervurdere i et land der det ellers heter at bare tre «ting» kan samle belgierne: Kongen, fotballen og Brussel.

Stemningen var god. De hadde det faktisk hyggelig, sto det i referatet, som var hovedoppslag i Le Soir 27. mars, da kongeparet var vel tilbake i Belgia. Men Flanderns utsendte presse var taus.

Brussel by samler og splitter

Ingen observatør av belgisk politikk vil undervurdere bragden – å få disse lederne til å samle seg og holde en god tone tvers igjennom samtalen.

Med ett unntak: Spørsmålet om Brussel bys status og framtid er så ømfindtlig at det var nødt til å skinne litt igjennom. Flamlenderne mener at det gjøres for lite for å styrke det flamske språks status og utbredelse i hovedstaden, som jo også er hele Europas hovedstad.

De politiske forskjellene mellom lederne som møttes i Oslo er ikke avgjørende. Selv Vlaams Belang, statsminister Bart De Wevers parti, er blitt mindre radikalt enn tidligere. Prisen for å vær statsminister er å måtte stikke fingeren dypt i jorden, og det har De Wever gjort. At nok et parti har dukket opp på ytre høyre fløy – til høyre for Vlaams Belang – har også bidratt til at De Wever nå oppfattes som mindre nasjonalistisk radikal enn før.

Det belgiske politiske landskapet er uvanlig fragmentert. De fleste politiske retninger foreligger i minst to partiversjoner – fransk og flamsk – og de er ikke alltid helt like når det gjelder program og praksis. Dette er en stor vanskelighet sett utenfra, men samtidig av og til en fordel når det gjelder å snekre programmer – det er mye forskjellig å ta av.

Nytt politisk alvor

Le Soir tilskrev den gode stemningen og viljen til å snakke sammen i Oslo et nytt politisk alvor i Belgia, som følge av den internasjonale situasjonen. Dette perspektivet preget diskusjonene i alle de bilaterale møtene i Oslo og Stavanger, enten de gjaldt militær opprustning eller energisikkerhet.

At det også slo ut i større vilje til å snakke sammen på tvers av inngrodde motsetningsforhold internt i Belgia, var uventet og gledelig, skrev Le Soir. De politisk/faglige møtene som var lagt inn i programmet, ga gode resultater. Alle parter sa seg fornøyd med substans og retning. Konkrete problemstillinger og tiltak preget diskusjonene, som var tett knyttet til den geopolitiske situasjonen og utfordringene den stiller europeerne overfor.

Samarbeidet mellom Belgia og Norge er godt og nært, ikke minst når det gjelder energi og forsvar, men også akademisk og kulturelt. Det belgiske kongeparet, Kong Philippe og Dronning Mathilde, står sterkt hjemme. De har håndtert motsetningsforholdet mellom regionene i Belgia på en måte som har overrasket mange og er like populære i alle landsdeler.

Alle var altså enige om at det hadde vært en fin tur. Men for avisen Le Soir ble den aller finest: Redaksjonen fikk nord og sør til å snakke sammen i full fordragelighet, alle fem på én gang, om vanskelige og mindre vanskelige ting. Det var et skup.

Den eneste mislyden kom fra Flandern da spørsmålet om Brussel kom opp: Ikke nok flamsk kultur og språk. Men det var en mishagsytring som peker framover: Vi vil inn, ikke ut.