Telenor i Myanmar: Hvorfor grep ikke regjeringen inn?

Nicolai Prydz er Daglig leder i FutureXchange AS og forfatter av boken «Forrådt av Norge».

SYNSPUNKT. Vi vet i dag at Telenor, et selskap der staten er majoritetseier, delte data med militærjuntaen i Myanmar og senere solgte virksomheten til et militærtilknyttet selskap.

Hele tre ganger har regjeringen nektet Kontroll- og konstitusjonskomiteen å få innsyn i dialogen med det statskontrollerte selskapet Telenor i perioden der det ble fattet beslutninger som bidro til at demokratiforkjempere i Myanmar ble identifisert, arrestert, torturert og drept.  

Nylig vedtok Stortinget å be Riksrevisjonen gjennomgå regjeringens dialog med Telenor, før Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler saken videre.

Grove brudd på menneskerettighetene

Etter kuppet 1. februar 2021 befant Myanmar seg i en situasjon preget av systematiske og dokumenterte menneskerettighetsbrudd. Militærjuntaen brukte teledata aktivt for å identifisere, spore opp og undertrykke sivilbefolkningen.

Det ingen visste den gang, var at norske Telenor var en viktig brikke i militærjuntaens overvåkning. Demokratibevegelsen hadde stolt på Telenor og Norge og hadde blitt Telenor-kunder av den grunn.

Først i 2025 ble det avslørt at Telenor hadde hatt et omfattende samarbeid med militærjuntaen etter kuppet der de anga sine kunder på forespørsler fra juntaen. Militærjuntaen ønsket utlevert sensitive teledata som siste lokasjon og anropshistorikk. Numrene på forespørselslistene skal ha fremkommet under voldelige forhør og tortur. Det var opptil hundrevis av telefonnumre pr. forespørselsliste og Telenor etterkom samtlige. Dataene gjorde det mulig å identifisere personer, kartlegge nettverk og spore enkeltindivider. Demokratiforkjempere ble arrestert, torturert og drept.  

Allerede i 2018 installerte og testet Telenor Myanmar overvåkingssystemet Lawful Interception Gateway, teknologi som gir sanntidstilgang til kommunikasjon i mobilnettet. I en rettsstat er slik teknologi underlagt streng kontroll. I Myanmar var det et verktøy for kontinuerlig overvåkning og undertrykkelse av befolkningen.

Norske myndigheter var kjent med installasjonen av dette før kuppet.

Da Telenor i 2022 solgte virksomheten, ble ikke bare dataene til 19 millioner kunder overført. Overvåkingsinfrastrukturen fulgte også med salget. Kjøperen var et svartelistet selskap med tette bånd til militærjuntaen, hvor blant annet kuppgeneralens datter er medeier. Personer fra juntaens maktapparat fikk sentrale roller i Telenor Myanmar etter overtakelsen.

Etter salget ble teknologien aktivert. Tusenvis har siden blitt rammet.

Verken Telenor eller regjeringen har tatt seg bryet med å kartlegge konsekvensene for å hjelpe ofre og etterlatte. I dag søker ofrene rettferdighet for norske domstoler.

Grunnloven har forrang

I en slik situasjon utløses handlingsplikten etter Grunnlovens § 92.

Likevel har regjeringen i Telenor-saken, over tid og på tvers av ansvarlige statsråder, lagt til grunn at eierskapsmeldingen og selskapslovgivningen setter rammene for statens handlingsrom.

Budskapet om at ansvaret lå hos Telenors styre og ledelse har blitt gjentatt av næringsministrene Iselin Nybø (V) og Jan Christian Vestre (Ap) fra Stortingets talerstol, noe som i praksis innebærer at Grunnlovens handlingsplikt er satt til side.

Grunnloven pålegger staten å respektere og sikre menneskerettighetene. Dette er en aktiv plikt. Når risikoen for alvorlige menneskerettighetsbrudd er kjent kreves handling. Det er nettopp i slike situasjoner Grunnloven er ment å gjelde.

Stortinget feilinformert av regjeringen

Som majoritetseier hadde regjeringen både innsikt og innflytelse i Telenor. Regjeringen mottok gjentatte og tydelige advarsler om risikoen for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Likevel ble både datadeling før salget og salget med data og overvåkingsutstyr gjennomført.

Siden 2021 har regjeringen gitt Stortinget og offentligheten et bilde av at Telenors virksomhet i Myanmar ble fulgt tett opp, og at statens forventninger til ansvarlighet ble ivaretatt.

Den 28. september 2021 uttalte daværende næringsminister Iselin Nybø (V) i Stortinget:

Som eier har regjeringen klare forventninger til selskapenes arbeid med ansvarlig virksomhet … Departementet har hatt flere møter med Telenors styreleder og ledelse om situasjonen i Myanmar … Samtidig understreket hun at ansvaret lå hos styret og ledelsen, i tråd med selskapslovgivningen og eierskapsmeldingen.

Næringsminister Jan Christian Vestre gjentok dette den 8. februar 2022 og forsikret Stortinget om tett oppfølging. Han hevdet at regjeringen formidler statens forventning til Telenor slik at Telenor ikke bidro til å bryte menneskerettighetene:

Som eier har staten klare forventninger til selskapenes arbeid med ansvarlig virksomhet, som også gjelder menneskerettigheter. Siden kuppet i februar 2021 har departementet, og også jeg, som forvalter statens aksjer i Telenor, hatt flere møter med Telenors styreleder og ledelse om situasjonen i Myanmar. Departementet har vært opptatt av at selskapet gjør grundige vurderinger av de krevende problemstillingene som har oppstått.

Det statlige eierskap forvaltes innenfor rammene av selskapslovgivningen og eierskapsmeldingen … Det er styret og ledelsen som har ansvaret for virksomheten.

Statens budskap var at de fulgte opp med tett dialog og klare forventninger til ansvarlig forretningsdrift, men ikke kunne gripe inn i de operative beslutningene.

Telenor selv formidlet at selskapet sto i en krevende avveining mellom lokale lover og menneskerettigheter, og at et salg av virksomheten var den minst ugunstige løsningen.

Regjeringen har opplyst til Kontrollkomiteen at de hadde minst 27 møter med Telenor i løpet av de 12 månedene fra kuppet og frem til salget. Samtidig fortsatte datautleveringen. Overvåkingsutstyr ble videreført til en kjøper med tilknytning til militærregimet og senere aktivert. Antall rammede nærmer seg 10 000 og øker fortsatt.

Overfor Stortinget og utad ble det formidlet et bilde av en situasjon som fremstod som håndtert ansvarlig, og at salget var den beste av bare dårlige løsninger.  

Kontrasten mellom det som ble formidlet og det vi i dag vet, reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt Stortinget var i stand til å føre reell kontroll med regjeringen.

Den ferske dommen mot sementfabrikken Lafarge i Paris viser at dette ikke er et teoretisk spørsmål. Toppledere ble dømt til fengselsstraffer for beslutninger tatt i selskapets ledelse siden de var informert om virksomhetens risiko, men likevel valgte å fortsette.

Det viser et grunnleggende prinsipp i vår forvaltning av selskaper i utlandet: Når alvorlige menneskerettighetsbrudd er en kjent risiko, er ikke passivitet et nøytralt valg.

Telenor-saken er dog mer alvorlig siden selskapet er statskontrollert. Staten var ikke bare eier, men også forpliktet gjennom Grunnloven til å sikre menneskerettighetene. Da reises spørsmålet om statsrådenes ansvar når staten, til tross for kunnskap og innflytelse, lot virksomheten fortsette.

Alvorlige konsekvenser

Dersom statsråder har unnlatt å oppfylle plikten etter Grunnlovens § 92, og samtidig gitt Stortinget et ufullstendig eller misvisende bilde, reiser det spørsmål om konstitusjonelt ansvar.

Ansvarlighetsloven § 11 åpner for straffansvar for statsråder som ved handling eller unnlatelse bryter Grunnloven eller rikets lover. Bestemmelsen er sjelden brukt, nettopp fordi den er forbeholdt de mest alvorlige tilfellene.

Riksrettsinstituttet eksisterer fortsatt. Det er i år 100 år siden det sist ble benyttet. Spørsmålet er hva slags saker denne ordningen er ment for, dersom den ikke også omfatter situasjoner der staten, kan ha unnlatt å handle i møte med alvorlige menneskerettighetsbrudd.

I disse dager har Kontroll- og konstitusjonskomiteen åpnet sak og etterspør informasjon om hva som skjedde i Myanmar. Komiteens oppgave er å føre kontroll med at regjeringen opptrer i tråd med Grunnloven og sine konstitusjonelle plikter.

For å gjøre sin plikt, må komiteen ha et fullstendig grunnlag. Det innebærer å få avklart hva regjeringen visste, hva den burde ha visst, hvilke vurderinger som ble gjort, og hvorfor de ikke grep inn. Uten dette grunnlaget kan ikke komiteen utføre sitt oppdrag.

Regjeringen har nektet innsyn i Telenor-dialogen tre ganger. Stortinget har derfor bedt Riksrevisjonen gjennomgå de hemmeligholdte Telenor-filene til regjeringen.

Når Riksrevisjonen nå mottar dette oppdraget er det avgjørende at Grunnlovens §92 legges til grunn.

Dersom vurderingen begrenses til eierskapsmeldingen og selskapslovgivningen, vurderes saken etter rammer utviklet for normalsituasjoner. Hendelsene i Myanmar var ingen normalsituasjon.

Den sentrale vurderingen er om staten oppfylte sin plikt etter Grunnloven § 92.

Hvis svaret er nei, handler dette ikke lenger om selskapsstyring.

Da handler det om statens ansvar for medvirkning til alvorlige brudd på menneskerettighetene.