Fra usynlig tjeneste til samfunnskritisk partner

Vegard Einan er adm. dir. i NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT. Spørsmålet om hvilke pensjonsordninger de ansatte vil få, blir raskt hovedtema og ofte det eneste temaet. Hvilken strategisk tilnærming man skal ta til disse tjenestene er sjeldent debattert, og det til tross for hvor sentrale disse tjenestene er. 

Problemet er at når denne diskusjonen fullstendig overskygger alt annet, mister vi av syne langt større og mer avgjørende spørsmål. Hvordan sikrer vi kvalitet? Hvordan reduserer vi sykefravær? Hvordan bygger vi robuste tjenester i en tid med arbeidskraftmangel og presset kommuneøkonomi? 

Renhold, eiendomsdrift, kantine og skadesanering er ikke «støttefunksjoner». De er en forutsetning for at sykehus, skoler og omsorgstjenester fungerer. Når disse tjenestene svikter, stopper kjerneoppgavene. Så enkelt er det. 

Likevel behandles drift og service ofte som en kostnad som skal presses mest mulig. Dette er en foreldet tankegang. Dårlig renhold rammer helse og smittevern. Mangelfull eiendomsdrift gir dårlig inneklima, høyere sykefravær og dyrere vedlikehold. I sum vil det gå på samfunnssikkerheten løs. 

I debatten om konkurranseutsetting av offentlige tjenester snakkes det lite om arbeidsmiljø. Samtidig vet vi at private drift- og servicebedrifter over tid har hatt rundt 20% lavere sykefravær enn offentlig sektor i de samme tjenestene. Lavere fravær gir mer stabile tjenester, bedre kontinuitet og mindre slitasje på ansatte. 

Hvorfor er ikke dette en del av diskusjonen? 

Det spørres sjelden om andre organiseringsformer kan gi bedre ledelse, tettere oppfølging og sterkere arbeidsmiljø, som i sum gjør det lettere å rekruttere og beholde folk i årene som kommer. 

Beredskap og samfunnssikkerhet vil trolig få økende oppmerksomhet i tiden som kommer. Verden er blitt farligere med geopolitisk uro, krig, pandemi og ekstremvær. Da trenger vi aktører som kan skalere raskt, flytte ressurser og levere der behov oppstår. Det er nettopp dette drift- og servicebedrifter er rigget for. 

Å slippe til flere aktører gjør offentlig sektor sterkere, ikke mer sårbar. 

Likevel preges mange offentlige anskaffelser fortsatt av kortsiktighet og fokus på laveste pris. Det gir null insentiv til innovasjon, kompetansebygging og bedre løsninger. Skal drift og service være en strategisk partner, må den også behandles som det – med forutsigbare kontrakter, tydelige kvalitetskrav og belønning av lavt sykefravær og effektiv drift. 

Dette handler ikke om ideologi. Det handler om realisme. 

Vi mangler folk. Kommunene mangler penger. Samtidig forventer innbyggerne mer, ikke mindre. Da kan vi ikke redusere en samfunnskritisk diskusjon til ett spørsmål om pensjon. 

Skal vi lykkes, må vi slutte å se drift og service som usynlige kostnader – og begynne å behandle dette for hva det: Samfunnskritisk samarbeid.