Omstilling uten dem som faktisk skal omstille

Jørund Rytman er administrerende direktør i SMB Norge.

SYNSPUNKT. Regjeringen har satt ned en omstillingskommisjon som skal vurdere hvordan Norge skal sikre verdiskaping, konkurransekraft og nye arbeidsplasser i en framtid med avtakende olje- og gassinntekter. Ambisjonen er både nødvendig og riktig.

Nettopp derfor er det så oppsiktsvekkende at kommisjonens medlemmer har lite erfaring i det å drive en liten eller mellomstor bedrift.

Dette er ikke en detalj. Det er et grunnleggende problem.

Omstillingen av norsk økonomi kommer ikke til å skje først og fremst i departementer, direktorater eller styrerommene i de største konsernene. Den vil skje i verksteder, på byggeplasser, i teknologimiljøer, i servicebedrifter og i eksportrettede nisjevirksomheter over hele landet. Den vil skje i små og mellomstore bedrifter som hver dag tar risiko, investerer egne penger, utvikler nye produkter og skaper arbeidsplasser.

Likevel er denne virkeligheten i liten grad representert i den nye kommisjonen.

Et utvalg av politikere og systemtopper

Listen over medlemmer viser en tydelig overvekt av politikere, organisasjonsledere og akademikere. Personer som Kari Elisabeth Kaski, Sveinung Rotevatn og Lan Marie Berg har alle tung politisk erfaring. Andre representerer fagbevegelsen, forskningsmiljøer, universiteter og større organisasjoner.

Dette er kompetente mennesker. Det er ikke poenget.

Poenget er at de i liten grad representerer den typen erfaring som nå vil være avgjørende for om Norge lykkes med omstillingen: erfaring fra å drive en liten eller mellomstor bedrift i et marked preget av usikkerhet, kapitalmangel, regulatoriske byrder og hard internasjonal konkurranse.

Når slike perspektiver mangler, øker risikoen for at man utvikler politikk som ser god ut på papiret – men som ikke fungerer i praksis.

SMB-ene er omstillingen

Små og mellomstore bedrifter står for hoveddelen av sysselsettingen i privat sektor i Norge. De står også for en stadig større del av innovasjonen og eksportveksten utenfor petroleumsnæringen.

Når oljeaktiviteten etter hvert avtar, er det ikke staten som skal skape de nye arbeidsplassene. Det er ikke kommisjoner som skal utvikle nye markeder. Det er ikke politiske vedtak som i seg selv skaper nye eksportinntekter.

Det er bedrifter.

Det er gründere som tar risiko. Det er familieeide virksomheter som investerer i ny teknologi. Det er små industrimiljøer som finner nye anvendelser for eksisterende kompetanse. Det er tjenestebedrifter som bygger nye forretningsmodeller.

Omstillingen vil bli summen av tusenvis av slike beslutninger.

Da er det vanskelig å forstå hvorfor ingen med slik erfaring er invitert inn i det som skal bli et av de viktigste strategiske utvalgene for norsk økonomi i årene som kommer.

Risikoen for en teoretisk omstilling

Norsk økonomisk politikk har tidvis hatt en tendens til å bli utformet ovenfra og ned. Gode intensjoner kombineres med høye ambisjoner, men virkemidlene blir for kompliserte, for lite målrettede eller for lite tilpasset virkeligheten i små bedrifter.

Resultatet kan bli mer byråkrati, økte kostnader og lavere investeringsvilje – nettopp det motsatte av det man trenger i en krevende omstillingsfase.

Skal Norge lykkes, må vi ha en omstillingspolitikk som gjør det enklere å starte, drive og utvikle bedrifter. Vi trenger raskere reguleringsprosesser, bedre tilgang på kapital, mer målrettede kompetansetiltak og et skattesystem som stimulerer til investering og eierskap.

Slike perspektiver blir svakere når ingen rundt bordet har kjent konsekvensene av politiske beslutninger direkte på egen drift.

Et behov for å korrigere kursen

Det er fortsatt mulig å rette opp dette.

Regjeringen bør enten utvide kommisjonen eller etablere et rådgivende næringslivspanel med tydelig representasjon fra små og mellomstore bedrifter. Alternativet er at man gjennomfører en av de viktigste strategiprosessene i nyere tid uten å inkludere dem som faktisk skal levere resultatene.

Omstillingen av norsk økonomi er for viktig til å bli et eliteprosjekt.

Den må være forankret i virkeligheten til dem som skaper verdiene.
Hvis ikke risikerer vi at omstillingen blir mer plan enn praksis – mer strategi enn verdiskaping.