Fransk presidentvalgkamp i gang: Politisk ryddesjau med uvisst utfall

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Den femte republikk – innstiftet av Charles De Gaulle under Algerie-krigen – virker ikke lenger. Kanskje det trengs en ny, altså en konstitusjonell omveltning. Det blir i så fall et anliggende for den neste presidenten og hans/hennes nasjonalforsamling.

Oversiktlighet og ryddighet var Generalens mål den gangen, og det fikk franskmennene. Men kartet passer ikke lenger til terrenget. 

Emmanuel Macron kan ikke gjenvelges, og feltet er stort og åpent. Utfallet vil angå hele Europa, slik valgresultatet i Ungarn også gjør. Høyrepopulistene i EU-parlamentet har mistet en kraftfull aktør i Viktor Orban. De håper på en fransk erstatning i sin parlamentsgruppe – Patriotene – som i dag har 84 medlemmer og er den tredje største. 

EUs patrioter, ikke EU-patrioter

I denne parlamentsgruppen sitter de som tviler sterkt på at EU er formålstjenlig sett fra deres synsvinkel. Patriotismen gjelder nemlig først og fremst landet de kommer fra. Medlemmene representerer ifølge gruppens formålsparagraf sterke, uavhengige nasjoner som prioriterer sine egne innbyggere og deres synspunkter. De er mot ytterligere integrering og «arbeider for å bevare europeernes kulturelle identitet», som det blant annet heter.

Utfallet av det franske presidentvalget kan komme til å styrke denne fraksjonen i EU-Parlamentet, med de vanskeligheter dette vil bety for Unionens arbeid. Dersom Marine Le Pen, som leder partiet Nasjonal Samling (RN), skulle vinne valget, vil patriotenes holdninger få et godt løft. Hvis hun ikke kan stille, på grunn av en korrupsjonsdom som er anket og som vil bli avgjort i tide før valget, er hennes nestleder klar til å steppe inn og opp dersom partiet vinner presidentpalasset.

 Ung nostalgiker

Jordan Bardella er svært forskjellig fra Marine Le Pen, men også svært populær i partiet. Han er ung og temmelig ubeskrevet som politiker, men han har skrevet to bøker som er blitt tatt godt imot på ytre høyresiden. Nostalgien er hans evangelium, koblet med sterke forsøk på å tekkes næringslivet. Den 30 år gamle Bardella har nylig stått fram med sin utkårede, en søkkrik 22 år gammel «arve-prinsesse» fra Sicilia. Selv kommer han fra et skilsmisse-hjem i Saint-Denis, der innvandrere utgjør en betydelig andel av befolkningen. Han har selv familiære røtter i Italia, men ikke av den aristokratiske typen.

I partiet er det mange som uroer seg for denne forbindelsen til en aristokrat med en helt annen profil enn den gjengse Nasjonal Samling-velger. Men det som er sikkert, er at Nasjonal Samling ligger høyt på meningsmålingene.

Det samme gjør partiet ytterst på den motsatte fløy, LFI (Det opprørske Frankrike), med sin hardtslående leder Jean-Luc Mélenchon. Hans beste mulighet består i at resten av venstresiden er oppsplittet og krangler internt. Men spørsmålet er om han ville greie seg gjennom en andre valgomgang, der poenget er å virke samlende slik at valgkampens motsetninger og krangling virker tilbakelagt.

Men dette gjelder også på høyresiden og i sentrum. Også der er feltet svært sammensatt og splittet. Nasjonal Samling er heller ikke det eneste høyre-ekstreme partiet i Frankrike.

Samling – men ikke bare i navnet

 I denne situasjonen tror mange at en mer moderat høyre-politiker kanskje ville være i stand til å få med seg en del RN-velgere som ikke har tiltro til Bardella. Og likedan på venstre side: Moderate sosialdemokrater kan muligens framstå som bedre egnet enn den radikale Mélenchon, som nå stiller som president-kandidat for fjerde gang, 72 år gammel. Sentrum-høyre-feltet framstår mer livskraftig, med flere yngre og respekterte politikere.

Kommende år blir en politisk høykonjunktur av de sjeldne i Frankrike. Det er for tidlig å spå. Valget av Emmanuel Macron i 2017 overrasket de aller fleste – han hadde frigjort seg fra de gamle partiene og laget sitt eget. Han ble gjenvalgt i 2022, men med atskillig mindre margin. Det var et uhørt brudd med tradisjonen i Den femte Republikk. Siden da har det vist seg svært vanskelig å danne solide politiske allianser i Frankrike. I tillegg til kan den internasjonale situasjonen og utryggheten som preger europeisk politikk nå, skape bevegelser som er vanskelige å foregripe.

Frankrikes forfatning fra 1958, som ga landet større politisk stabilitet, ser ikke like velegnet ut i dag. Frankrike er på vei inn i et ganske ukjent politisk terreng, og foreløpig har det ikke dukket opp noen ny De Gaulle.