Når den norske modellen legges i handlekurven til private bedrifter

Vegard Einan er adm. dir. i NHO Service og Handel.

SYNSPUNKT. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd på tillit: På et forpliktende samarbeid mellom staten, arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Denne trepartsmodellen har gitt oss høy sysselsetting, små forskjeller, sterke velferdsordninger og et organisert arbeidsliv som mange land misunner oss.

Men modellen forutsetter en grunnleggende balanse. Ansvar, kostnader og risiko må fordeles på en måte som er rimelig, og som gir hver part reell mulighet til å påvirke løsningene de forventes å bære.

Den balansen er nå i ferd med å forskyves og bli skjev.

I stadig flere konflikter i arbeidslivet ser vi at offentlige oppgaver og ytelser, fullt ut regulert og eid av staten, forsøkes løst gjennom tariffavtaler mellom private arbeidsgivere og arbeidstakere. Krav om forskuttering av sykepenger og uenighet om overtid for mertidsarbeid er to aktuelle eksempler.  I slike saker opplever mange arbeidsgivere at fagforeningene, med LO i spissen, i økende grad forventer gjennomslag uten reell vilje til å diskutere hvem som faktisk har ansvar, styringsrett og risiko.   

Når private virksomheter pålegges å finansiere, administrere og bære risikoen for ordninger de ikke kan effektivisere, endre eller påvirke, er det ikke lenger et reelt partssamarbeid. Da er det et brudd med den sosiale kontrakten som trepartsmodellen hviler på.

Dette skjer samtidig som norske bedrifter står i en tøffere hverdag enn på lenge. Våre medlemsbedrifter i NHO Service og Handel er gode arbeidsgivere. De skaper arbeidsplasser over hele landet. De tar inn lærlinger, gir unge mennesker sin første jobb, inkluderer mennesker som står utenfor arbeidslivet og bidrar til at flyktninger får en vei inn i både arbeid og samfunn. De gjør dette fordi de bryr seg om lokalsamfunnene sine, om medarbeiderne sine og om Norge som samfunn.

Samtidig konkurrerer de mot uorganiserte virksomheter, internasjonale aktører med helt andre rammevilkår og et stadig voksende byråkrati som koster både tid og penger. For mange små og mellomstore bedrifter er marginene allerede presset til det ytterste. Dette styrker ikke det organiserte arbeidslivet, dette undergraver verdien av både organisering og tariffavtaler.

I denne situasjonen opplever mange av oss at partssamarbeidet ikke fungerer slik det er ment. Krav fremmes mot private arbeidsgivere fordi regjeringen ikke gjør jobben sin. Fagforeningene retter skyts mot bedriftene, i stedet for mot politikerne som har ansvaret for de offentlige ordningene. Konsekvensene for små og mellomstore virksomheter synes å tillegges liten vekt, til tider med en arroganse som står i sterk kontrast til retorikken om ansvar, tillit og samarbeid.

Når dette i tillegg ledsages av trusler om, og faktisk iverksettelse av, boikott dersom arbeidsgiversiden ikke aksepterer alle fremsatte krav, er vi langt unna den tillitsbaserte samarbeidsmodellen vi liker å omtale som den norske.

Da er vi nærmere en situasjon der fagforeningene bruker maktmidler i en helt ordinær interessekonflikt. Ikke fordi bedriftene nekter å ta ansvar, men fordi de nekter å ta ubegrenset ansvar for statlige oppgaver de verken eier eller kontrollerer.

Hvis dette er den norske modellen i 2026, har vi lite å skryte av. Da handler det ikke lenger om samarbeid, men om å velte stadig større deler av samfunnets og den enkelte arbeidstakers utfordringer over på private virksomheter, samtidig som de samme virksomhetene forventes å skape verdier, sikre arbeidsplasser og finansiere en voksende offentlig sektor.

Det er fullt mulig å være uenig om løsninger på sykepenger, arbeidstid og andre viktige spørsmål i arbeidslivet. Men uenighet må rettes mot riktig adressat. Når ansvaret er offentlig, må også oppgjøret tas politisk.

Trepartsmodellen tåler konflikt. Den tåler uenighet. Men den tåler ikke at én part systematisk fraskriver seg ansvar og sender regningen videre.

Skal vi bevare tilliten, arbeidsplassene og den modellen vi alle sier vi vil verne om, må staten gjøre jobben sin. Og fagbevegelsen må bruke sin kraft der den hører hjemme, mot dem som faktisk har makt til å endre ordningene.

Alt annet er å gamble med selve fundamentet under det organiserte norske arbeidslivet.