Full innsynsrett i departementets indre liv – er det ønskelig?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. «NAV-skandalen» dreier seg om en fatal feil som førte til uriktige straffedommer, tilbakebetalingskrav og fengslinger.[i]

Et av stridstemaene i denne saken har dreid seg om en departementsintern rapport fra 2014 – om hvorvidt den kan kaste nytt lys over noen av årsakene til NAV og andre myndigheters feilvurderinger. Regjeringen har lenge motsatt seg innsynskravene. Det seneste kravet ble avvist av Kongen i statsråd i februar 2021.

I disse dager har imidlertid et mindretall på Stortinget bedt regjeringen «fremlegge for Stortinget den interdepartementale utredningen «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 usladdet og med vedlegg innen 1. mai 2026.» Da får vi formentlig et oppklarende svar på hvor langt inn i en regjerings indre liv Stortinget kan bevege seg.

Hva er så årsakene til at regjeringen har vært så uvillig til åpne for en bredere innsynsrett i sine interne dokumenter?
Unntakene fra slik innsynsrett er først og fremst begrunnet ut fra behovet for å kunne føre åpne og fortrolige departementalinterne drøftinger mellom embetsverk og departementets politiske ledelse under en saks utvikling. Det behovet er til stede enten det dreier seg om sakens juridiske eller politiske sider. Dersom embetsverket skal være engstelig for at deres ulike vurderinger, nedfelt i interne notat i en tidlig fase av en beslutningsprosess, kan risikere å bli offentliggjort, vil det høyst sannsynlig føre til mer muntlig og mindre skriftlig saksbehandling.  En slik utvikling vil kunne slå uheldig ut, blant annet ved at den lett svekker sakens notoritet.
Notoritet betyr som kjent at informasjon, handlinger, saksdokument og beslutningsgrunnlag i en sak skal registreres på en måte som gjør at man kan stole på den, og kunne kontrollere den senere. Med andre ord at man skal kunne gjenfinne dokumentasjon om hvem som tok beslutningen, når den ble tatt, og hva som ble besluttet.

Og det er vel da ikke et urimelig forlangende, at en regjering og dets embetsverk skal kunne føle seg trygge nok til å drøfte alternative politiske løsninger, herunder juridisk usikkerhet og uheldige konsekvenser under et saksforløp, uten at ethvert foreløpig resonnement nedfelt i et internt notat om sak, blir offentliggjort?

I diskusjonen om offentliggjøring av den foran nevnte interne EØS-rapporten i NAV-saken mener kritikerne at det de kaller regjeringens «hemmelighold» svekker den demokratiske kontroll av utøvende myndighet, og at den derved også kan unndra seg nødvendig korrigering av feil lovtolkning. En slik restriktiv holdning til offentliggjøring bidrar ifølge kritikerne til å svekke tilliten til myndighetene.

Tillit er et krevende ord. Skal derfor denne NAV-skandalen lære oss noe om hva tillit til regjeringens dømmekraft og innsyns-vurderinger betyr, så bør vel kritikerne til regjeringens håndtering av innsynsretten i denne saken unngå å kalle den for «hemmelighold» – i odiøs betydning av ordet – men heller kalle den for et utslag av en mer restriktiv lovforståelse for å bevare den nødvendige åpenhet og notoritet i regjeringens interne saksbehandlingsprosesser?

[i] NAV-skandalen rammet personer som mottok ytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger ble dømt for trygdesvindel eller pålagt tilbakebetaling fordi de oppholdt seg i andre EØS-land uten forhåndsgodkjenning, selv om EØS-retten ga dem rett til å ta med ytelsene ut av Norge. Feilen førte til uriktige straffedommer, tilbakebetalingskrav og fengslinger før saken ble avdekket i 2019.

Den sentrale problemstilling som reises i denne artikkelen har sin bakgrunn i en artikkel publisert i Aftenposten den 23 april 2026, skrevet av jusprofessorene Christoffer Conrad Eriksen og Ingunn Ikdahl: «Stortinget snur de siste stenene i trygdeskandalen.»