Glenn Agung Hole: Entreprenørskapets glemte rolle 

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge.

SYNSPUNKT. Ja, sosialdemokratiet bygget institusjonene. Men mye av grunnlaget ble lagt lenge før politikken grep inn. Det ble skapt av enkeltpersoner med entreprenøriell kraft, verdibasert ledelse og et mot til å forstyrre sin egen samtid for å bygge en bedre fremtid.

Hans Nilsen Hauge, William og Cathrine Booth, og Sam Eyde er slike forløpere. De var ikke politikere. De var samfunnsbyggere. De viste at varig sosial utvikling ikke starter med et vedtak i Stortinget, men med mennesker som våger å handle når systemene svikter.

Hauge – arbeidets og fellesskapets pioner

Hans Nilsen Hauge (1771–1824) var mer enn en predikant. Han var en entreprenør og organisator som skapte arbeidsplasser, investeringer og økonomisk løft for hundrevis av mennesker. Gjennom et nettverk av bedrifter innen skipsfart, jernverk, landbruk og industri viste han hvordan tro, arbeid og økonomisk frihet kunne kombineres til å gi folk verdighet.

Hauges virke ga vanlige mennesker mulighet til å løfte seg selv og sine familier. Han skapte en ny form for sosial mobilitet – lenge før begrepet ble politisk. Det er denne mobiliteten som senere ble kjernen i sosialdemokratiets idé om at «alle skal med». Men hos Hauge var det ikke et slagord. Det var praksis.

Booth – å forstyrre nåtiden for å redde fremtiden

William og Cathrine Booth grunnla Frelsesarmeen i 1865, i Londons fattigste slumstrøk. De gikk inn der politikken snudde ryggen. Gjennom suppekjøkken, herberger, rehabilitering og arbeidstrening bygget de en modell for sosial innovasjon.

Cathrine Booth sa det best selv: «If we are to better the future, we must disturb the present».

Bedre kan det ikke sies. De forstod at samfunn ikke endres gjennom passivitet, men ved å utfordre etablerte systemer. Deres arbeid viste at ekte sosial trygghet kommer fra mennesker som våger å se nød – og handle.

Som tidligere CEO i Fretex Miljø kjenner jeg Frelsesarmeens historie tett på kroppen. Jeg husker godt da jeg kjøpte inn William Booths bok In Darkest England and the Way Out (1890) til alle ansatte i Fretex. Det er en bok jeg anbefaler alle å lese. Den gir et brutalt, men samtidig håpefullt innblikk i hvordan systematisk fattigdom kan brytes ned gjennom arbeid, fellesskap og verdighet.

Booth var ingen teoretiker. Han var en sosial innovatør. Han beskrev ikke bare elendigheten, men la frem en konkret vei ut. Han foreslo «rescue homes» for kvinner som hadde falt utenfor, «labour colonies» der arbeidsledige kunne få verdighet gjennom arbeidstrening, og sosiale strukturer for å reintegrere mennesker i samfunnet. Dette var revolusjonerende tenkning i 1890 – og burde fortsatt være en tankevekker for oss i dag. For hva er egentlig NAV-systemet om ikke en moderne variant av Booths visjon? Forskjellen er bare at Booth bygget nedenfra, tett på menneskene, mens vi i dag har byråkratisert hjelpen på armlengdes avstand.

Eyde – industrien som løftet levestandarden

Sam Eyde (1866–1940) var ingeniøren og industrigründeren som skapte Norsk Hydro og bygde Rjukan. Men Eyde var ikke bare opptatt av teknologi og kapital. Han var opptatt av mennesker.

Han sørget for at arbeidere på Rjukan fikk boliger med kjøkken, soverom, bad og sanitære forhold – en standard langt over det familier i Oslo hadde på samme tid. Mens mange hovedstadens borgere levde sammenstuet i ett rom uten hygiene, levde arbeiderne på Rjukan i en moderne by.

Eyde forstod det enkle poenget: Sosial infrastruktur er en forutsetning for økonomisk vekst. Du kan ikke skape produktivitet uten å løfte mennesker.

Entreprenørene som sosialdemokratiets forløpere

Ser vi på Hauge, Booth og Eyde, blir det klart: De la grunnlaget for det vi i dag forbinder med sosialdemokratiet. De bygget modeller for sosial trygghet før staten grep inn.

• Hauge ga folk arbeid og mobilitet.
• Booth ga de fattigste verdighet.
• Eyde løftet hele lokalsamfunn opp til et nytt nivå.

Dette er entreprenørskapets sanne arv: Å skape strukturer som gir fellesskapet styrke.

Utenforskap i dag – en varsellampe

Tallene i vår egen tid er rystende. Over 700.000 mennesker i Norge står i dag utenfor arbeid eller utdanning. I Drammen er mer enn 22 prosent av alle i yrkesaktiv alder i denne kategorien. I Buskerud gjelder dette over 34.000 mennesker – flere enn hele befolkningen i en middels norsk by.

Og her er det et mønster: Det er ikke staten som tar dem inn. Det er ikke det offentlige som gir dem en sjanse. Det er de små og mellomstore bedriftene, de lokale entreprenørene, som ansetter folk med hull i CV-en, som gir arbeidstrening, som våger å ta risiko.

Dette er nøyaktig det samme som Hauge gjorde, som Booth gjorde, som Eyde gjorde: De tok inn de som samfunnet hadde gitt opp.

Skattesystemets rolle – og vår tid

Derfor blir skattesystemet helt avgjørende. Når vi i dag diskuterer formuesskatt og eierskap, blir vi fanget i en falsk motsetning. Det fremstilles som om kampen står mellom «de rike som vil slippe unna skatt» og «fellesskapet som trenger inntekter». Men dette er en grov forenkling.

Poenget er ikke å fjerne skatt. Poenget er å rette den inn riktig.

Vi må ha et skattesystem som gjør at man betaler skatt av likviditet og realiserte verdier, ikke av urealiserte papirverdier. For skatt som tvinger eiere til å tappe bedrifter for kapital, rammer ikke bare eierne. Den rammer hele samfunnet.

Den gjør det vanskeligere å ansette. Den gjør det vanskeligere å løfte folk inn fra utenforskap. Den gjør det vanskeligere å bygge de arbeidsplassene som gir verdighet og trygghet.

Sagt på en annen måte: Når vi presser ut lokalt eierskap og kapital, svekker vi selve grunnmuren i det sosialdemokratiet vi er så stolte av. Vi river ned det Hauge, Booth og Eyde bygget opp.

Staten administrerer – entreprenørene bygger

Staten er god til å forvalte. Den kan administrere, omfordele og organisere. Men staten skaper ikke arbeidsplasser i seg selv. Den bygger ikke nye samfunn nedenfra. Den våger sjelden å forstyrre.

Det er entreprenørene som bygger. Det er lokale eiere som våger å gi sjansen til de som står utenfor. Det er bedriftseiere som bærer risikoen for å ansette den som har vært arbeidsledig i fem år.

Jeg har selv sett hvordan mennesker som hadde gitt opp, fikk en ny sjanse fordi en lokal bedriftseier turte å ta risikoen. Det var ikke staten, men en entreprenør, som endret liv.

Derfor er det et paradoks når skattesystemet i dag gjør det dyrere og vanskeligere for nettopp disse å handle. Det er et paradoks at utenlandske eiere slipper formuesskatt, mens norske eiere presses til å tømme selskapene sine. Det er et paradoks at vi hyller sosialdemokratiet, men undergraver entreprenørskapet som skapte det.

Et geopolitisk perspektiv – eierskap som frihet

Her er det også en større dimensjon som ofte glemmes: Geopolitikken. For dette handler ikke bare om skatt og fordeling, men om nasjonal selvstendighet.

Når vi skremmer bort norsk eierskap, fylles tomrommet av utenlandsk kapital. Når store norske selskaper som Fjord1, Visma, Borregaard eller Norske Skog får stadig mer utenlandsk eierskap, mister vi ikke bare kontroll over arbeidsplasser – vi mister styringen over kritisk infrastruktur.

Uten norsk eierskap er det ikke bare arbeidsplasser vi mister – vi mister selve grunnlaget for vår nasjonale uavhengighet. Det var dette Eyde forstod: Norsk industri var også et nasjonsbyggingsprosjekt.

Historieløshetens pris

Det er et paradoks at vi i dag hyller sosialdemokratiet, men glemmer de entreprenørene som banet veien. Vi glemmer at trygghet og inkludering ikke startet i Stortinget, men i fabrikkene på Rjukan, i Hauges småbedrifter og i Frelsesarmeens suppekjøkken.

Ved å overse denne historien mister vi også evnen til å forstå vår egen tid. Vi glemmer at sosial trygghet alltid bygges nedenfra, av de som våger å handle. Staten kan forvalte, men den kan aldri erstatte entreprenørens blikk for muligheter eller lederens ansvar for mennesker.

Avslutning: Forstyrre nåtiden, løfte fremtiden

Skal vi bygge et sterkere samfunn i dag, må vi lære av Hauge, Booth og Eyde. Vi må forstå at entreprenørskap og sosial utvikling er to sider av samme sak. Og vi må innrette skattesystemet slik at vi ikke kveler det fundamentet vår velferdsstat hviler på.

Cathrine Booth hadde rett: «If we are to better the future, we must disturb the present.»

Det er ikke bare et historisk sitat. Det er en påminnelse om at vi i vår tid må våge å forstyrre et skattesystem som drenerer kapital ut av verdiskapende bedrifter. Vi må våge å forstyrre forestillingen om at sosialdemokratiet kan bestå uten entreprenører. Og vi må våge å forstyrre selvtilfredsheten som gjør oss blinde for sammenhengen mellom skatt, eierskap, arbeidsplasser og inkludering.

Så spørsmålet blir: Vil vi ha et samfunn der vi straffer de som bygger, eller et samfunn der vi legger til rette for at flere kan løfte andre – slik Hauge, Booth og Eyde gjorde?

Vil vi ha en stat som snakker om inkludering, men overlater mennesker til rapporter og statistikk – eller entreprenører som faktisk gir dem en ny sjanse?

Vil vi ha et skattesystem som jager kapitalen ut, eller et skattesystem som gjør det mulig å bygge et sterkere samfunn og løfte alle?

Valget er vårt. Og det haster.