Hans E. Anonsen: Derfor er Ski VMs underskudd en menneskelig fadese

Hans E. Anonsen er partner i selskapet Stadig Bedre.

SYNSPUNKT. Vi utklasset verden, en verden som gjør alt annet enn å gå på ski. Klisterføre og regn er de ikke opptatt av. Etter den sportslige suksessen kimte det i alle klokker. Et lovet overskudd på NOK 20 mill. endres til et garantert underskudd på minst NOK 30 mill.

For et av verdens rikeste land er vel dette kun for småpenger å regne? I dypet av denne fadesen fins imidlertid et viktig spørsmål som dreier seg om mye mer enn klisterføre, gullmedaljer og kram snø.

Spørsmålet er: Hvorfor blir store og små organisasjoner, bedrifter og prosjekter til stadighet selvødeleggende?

År ut og år inn beløper prisen på denne manglende forståelsen seg til milliarder. I perioden 1990 til 1992 gikk to av Norges største finanskonsern, DnC og Christiania bank og Kreditkasse konkurs. Det norske samfunnet ble filleristet. Opp av ruinene vokste DNB og Nordea fram. I 2008 fulgte den globale finanskrisen med konkursen av Lehman Brothers. Enhver med interesse for finans, økonomi, organisasjoner, ledelse og dysfunksjonelle organisasjoner burde gjøre et dypdykk i disse historiske hendelsene.

Senere fulgte ombygningen av Stortinget, Follotunnelen, Helseplattformen Midt-Norge og VM i landeveissykling 2017 – for å nevne noen få kjente fadeser. Listen er lengre enn lang. Den er som å vandre omkring i en skog av råtne trær.

Fra den store finanskrisen på begynnelsen av 1990 tallet og fram til i dag er det i «sannhetens» øyeblikk to ting som til det kjedsommelige har gjentatt seg: «Vi», hvem nå enn det måtte ha vært, skulle alltid snu alle steiner med intensjonen om å «lære» av det som skjedde. Hendelsene i den ovenfor nevnte listen skulle ikke gjenta seg, amen.

Den objektive realitet er det stikk motsatte. Alle steiner er åpenbart ikke snudd. Store og små organisasjoner, bedrifter og prosjekter blir til stadighet selvødeleggende.

Hvor er alle ekspertene, professorene, konsulentene, coachene, lederne og lærestedene? I disse miljøene burde det i dag, på samfunnsnivå, ha vokst fram mye ny innsikt og forståelse for følgende erkjennelse: For å kunne utvikle potensialet for det velfungerende i mennesket, må vi først bli oss bevisst hvor fort selvødeleggende krefter kan ta styringen over vår atferd og beslutninger.

Mennesket har bare et potensial for det velfungerende. Det kommer ikke av seg selv. Løft blikket opp på det globale nivå. Da blir de selvødeleggende kreftenes rolle i våre liv svært tydelig. Dette beviset synes ugjendrivelig, og dommen er derfor ganske klar. Sammen EVNER vi i alle fall ikke å utvikle en «velfungerende klode». Den manglende EVNEN, hva enten den manifesterer seg i kong Salomon eller Jørgen Hattemaker, er for meg den røde tråden fra Ski-VM Trondheim 2025 AS til MAGA bevegelsen i USA, klimakrisen globalt, krigen i Ukraina, folkemordet i Gaza og myrderiene i Sudan.

Regner det gjennom taket på ditt nybygde hus, skyldes det ikke papp, materialer, vannrør eller takstein. Det skyldes sågar ikke regnet, beliggenheten eller grunnforholdene. Ikke engang kvikkleiren kan få skylden. Det skyldes overhodet ikke oppgaven, utfordringene eller sakene håndverkerne sto overfor.

Formuleringer og prioriteringer av oppgaver, utfordringer og saker er alt sammen ektefødte barn av menneskers beslutninger og atferd. Alle fadesene skyldes ene og alene hvordan de som gjorde jobben med å bygge et hus, utbedre et Storting eller gjennomføre et Ski-VM fungerte sammen mens jobbene ble gjort. Dette er for meg den røde tråden.

I Trondheim regnet det ikke igjennom taket. Der rant det mer penger ut av kassa enn inn i kassa. Ingen passet på vannstanden som sådan. Den var tom i god tid før den siste gullmedaljen ble delt ut, eller kanskje fantes innsikt og signaler, i dypet av organisasjonen, som maktens potentater ikke hadde evnet å skaffe seg. Dette er ikke sjeldent forkommende. Maktpersoner forføres lett av tall i et regneark, som i tillegg bekrefter forventinger om full kontroll, noe omverden til enhver tid forventer av mennesker med makt.

Slike prosesser på toppen av organisasjoner finner ikke sjeldent sted. Hele ideen om å ha full «kontroll» over en levende organisme, som en organisasjon i realiteten er, er i utgangspunktet en tvilsom sak. Det er ytterst sjelden oppnåelig. For styret i Ski-VM Trondheim 2025 AS ble ideen skjebnesvanger, men nå utbasunerer styrets leder: «Alle steiner skal snus!». Man skal lære til neste gang. Har noen hørt dette før?

Mennesket er altfor ofte menneskets verste fiende, men like fullt menneskets eneste håp, helt uavhengig av kjønn, nasjonalitet, religion eller alder. Hva skjer så? Igjen dukker det velkjente mønsteret opp. Granskning gjennomføres. Feil listes opp. Eksperter teppebomber oss andre med «ny» innsikt og «riktige» svar. Kartet med veien til det forjettede land presenteres i alle mulige farger og utforminger på høyoppløselige skjermer.

En eldgammel innsikt trumfer imidlertid alle nye og gamle «sannheter». En alkoholiker slutter aldri å drikke under trykket av eksperters råd og veiledning om «riktig og galt».

En alkoholiker slutter først å drikke når vedkommende orker å MØTE SEG SELV bakom smerter og traumer som på det ubevisste nivå styrer vedkommende i det daglige.

I fadesenes verden er vi alle små og store «alkoholikere» når først hverdagslivet valser over oss. Har mennesker makt kan deres ego bli utfordret. Prestisje lurer seg inn bakveien. Egoet ispedd en dose prestisje blir så til en selvødeleggende mikstur. Av den grunn er mennesker i styre og stell en utsatt gruppe.

Hva skjedde med meg da jeg fikk en rolle? Hva skjedde mellom oss da vårt fellesskap kom på ville veier? To spørsmål til enhver styreformann og toppleder. Svarene i kjølvannet av disse spørsmålene er enhver utviklings «mor». Glem teorier og forelesninger, doktorgrader og ekspertuttalelser. Svarene kaster derimot et avslørende lys over årsakene til menneskers begrensede EVNE til å lære av egne og andres feil og erfaringer.

Det meste taler for at fadesen i Trondheim, kostnadsoverskridelsene på Stortinget og misfostret av en høyteknologisk helseplattform på St Olavs hospital har sitt opphav i denne eldgamle innsikt. Med økt BEVISSTHET om egne skavanker kan «jobben» med å utvikle EVNEN til å frigjøre grupper og individers potensial starte.

I bevissthet om det selvødeleggende vil det velfungerende kunne gjødsles og vannes til glede for oss alle, MEN ikke før. Først da kommer det tredje spørsmålet «Hva innebærer egentlig «gjødsling og vanning» av menneskers potensial for det velfungerende?». Det er imidlertid neste steg.