Den haugianske arven i møte med kunstig intelligens

Truls Liland er stipendiat og høgskolelektor Hauge School of Management ved NLA Høgskolen. 

SYNSPUNKT. Børs og katedral forenes på forunderlig vis i den haugianske arven. Haugianerne organiserte handel, bygde møller og papirfabrikker og skapte et landsdekkende nettverk av gründere og samfunnsbyggere som forandret Norge på 1800-tallet. Men det var ikke primært profitt som var drivkraften deres. Det var en sterk overbevisning om at bedrifter skulle ha en viktig samfunnsbyggende rolle og tjene fellesskapet.

Integrering var der mer enn et honnørord. De ansatte mennesker med nedsatte funksjonsevner og det var helt naturlig at kvinner, og ikke bare menn, var ledere. Selv om dette var høyst uvanlig i samfunnet for øvrig. Og deres næringsvirksomhet, enten det gjaldt handel med fisk og mel eller papirproduksjon, skulle ha et viktig og samfunnsnyttig formål, med andre ord en høyere hensikt enn kun profitt. Dermed var ny næringsvirksomhet med på å redusere fattigdom og skape større velstand, bygd på verdier som bidro til et varmere og mer inkluderende samfunn.

Vi står i dag overfor det mange beskriver som en teknologisk omveltning av historiske dimensjoner. Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å forandre mye (noen sier alt) når det gjelder måten vi jobber på, kommuniserer på og tar beslutninger. Vi ser at algoritmer allerede setter kredittscore, vurderer jobbsøknader og foretar medisinske diagnoser.

Det er ikke å ta munnen for full å si at potensialet her er enormt: KI kan redde liv, effektivisere helsetjenester, gi bedre utdanning og løse problemer vi knapt har begynt å forstå omfanget av.

Men det er noen viktige spørsmål vi må stille oss her: Hvem tjener på denne utviklingen, hvem faller utenfor, og hvilke verdier bygges inn i systemene, samt vurderingene og beslutningene som tas? Dette er ikke først og fremst teknologiske spørsmål. De er etiske og politiske spørsmål – og de krever menneskelige svar.

Det er her den haugianske arven blir overraskende aktuell.

Haugianerne var på mange måter sin tids teknologioptimister. De tok i bruk de beste metodene og maskinene som fantes, innen områder som jordbruk, papirproduksjon og utvinning av salt. Samtidig forstod de at kunnskap og innovasjon kunne skape et bedre samfunn, gjennom å bidra til andre menneskers og samfunnets beste. Men de var aldri teknologideterminister. De så på teknologien som et middel, ikke et mål i seg selv. Og slike midler måtte vurderes ut fra om de faktisk tjente de i samfunnet som trengte det mest.

Dette perspektivet trenger vi sårt i dag.

For KI-revolusjonen er på ingen måte nøytral. Vi ser at den både kan forsterke eksisterende mønstre og maktstrukturer og den kan skape nye. Algoritmer er ikke bedre enn de dataene de har blitt trent på og dersom disse er preget av diskriminering, vil de også gi resultater som karakteriseres av dette. Og det til og med uten at noen nødvendigvis har til hensikt å diskriminere. KI-baserte hjelpemidler kan være til stor nytte og hjelp til mennesker med ulike behov, som for eksempel de med nedsatt funksjonsevne, men det krever at noen designer dem på en måte som fremmer inkludering.

Hvordan sikre at dette blir prioritert når de store teknologiavgjørelsene tas?

La oss se på hva de haugianske gründere gjorde. De hadde et samfunnsbyggende perspektiv og så det nærmest som sin plikt å bidra til andres ve og vel og skape et bedre samfunn gjennom blant annet fattigdomsbekjempelse og å lindre nød. De forstod at bærekraftig virksomhet ikke kan bygge på å utnytte andre og de ressursene de hadde fått å forvalte. Den innsikten er tidløs, og vi trenger den kanskje mer enn noensinne i dag.

Mange viktige valg knyttet til utvikling og bruk av kunstig intelligens handler ikke primært om teknologi. De handler om hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Skal vi akseptere at KI-systemer tar beslutninger som angår enkeltmenneskers liv og helse uten at noen er ansvarlige? Skal vi la det være opp til teknologiutviklere alene å bestemme hvilke problemer kunstig intelligens skal løse? Eller skal vi legge til rette for at teknologien må være i samsvar med viktige verdier som rettferdighet, menneskeverd og fellesskap?

Det haugianske svaret på disse spørsmålene ville vært krystallklart: Teknologi er et redskap. Redskapet er ikke viktigere enn menneskene det skal tjene. Og det er vi mennesker som velger hva teknologien skal gjøre og hva vi ikke bør åpne for.

Dette innebærer ikke en negativ tilnærming til KI og at utviklingen bør stoppe opp. Men det betyr at engasjement knyttet til gjennomtenkte og etisk funderte løsninger er viktig. Det betyr også at det er nødvendig å komme tidlig inn i utviklingsprosessene med etiske vurderinger, ikke vente til systemene er rullet ut og skaden eventuelt har skjedd. Det må stilles krav til transparens – til at beslutninger som fattes av algoritmer i så stor grad som mulig kan beskrives og etterprøves. Samtidig må de som utvikler og implementerer KI-systemer, faktisk bli holdt ansvarlige for konsekvensene. Det er på ingen måte enkelt å gå opp alle grenseoppganger her, men det er desto viktigere at det blir jobbet grundig og seriøst med dette. Og det er avgjørende å holde fast ved at sårbare grupper ikke er marginale hensyn, men er faktisk noe av kjernen i hva etisk teknologiutvikling handler om.

Den haugianske arven inspirerer oss ikke til å si nei til kunstig intelligens. Den inspirerer oss til å stille de spørsmålene som virkelig teller: Hvem tjener dette? Hvem faller utenfor? Og hva slags samfunn ønsker vi å bygge?

Haugianerne visste at ingen teknologi er nøytral, men formes av menneskelige verdier. Spørsmålet er ikke om vi skal bruke kunstig intelligens. Det er hva vi skal bruke det til – og hvem det skal tjene.