Hva nå med Støre-regjeringens tillitsreform?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Tillit og krav til etisk atferd har lenge stått fremst på Støre-regjeringens politiske agenda. Så langt fremme at hans regjeringen allerede i 2021-22 lanserte tidenes «tillitsreform» Og da må det vel være lov å spørre, med dagens politiske tillitskrise som bakteppe; Hvordan går det med regjeringens skjellsettende, og bredt anlagte tillitsreform?

I Støre-regjeringens tillitsreform snakkes det dessverre lite om tilliten mellom Storting og regjering, noe den burde ha gjort. Desto mer snakkes det om å vise de ansatte i offentlig sektor større tillit. Det skal blant annet skje gjennom å gi forvaltningsbyråkraten større frihet under utførelsen av sitt arbeid. Og hva betyr så det? Jo, det betyr blant annet at Storting og regjering må regel-styre forvaltningen mindre – rett og slett vise den offentlige ansatte større tillit?

Å vise tillit betyr kort og godt i denne sammenheng at Storting (lovgiver) og regjering (den ansattes overordnede) både må opptre med troverdighet og forutsigbarhet overfor forvaltningen, og dessuten stole mer på at forvaltningsbyråkraten handler i tråd med regelverkets intensjoner, uten å måtte bli regel-styrt i detalj. Så enkelt og så logisk, men likevel så vanskelig later det til. Og enda verre vil det bli å realisere den gode tanke om tillit hvis regjeringen selv ikke klarer å leve opp til den!

At Storting og regjering vil kunne vedta et regelverk der tillit og god skjønnsutøvelse skal kunne trumfe detaljert politisk regelstyring høres nesten for godt ut til å være sant. Hvordan vil det da gå med de rettssikkerhetsgarantiene og de likebehandlingsprinsippene som Storting og regjering så møysommelig har bygget opp? Kan slike klassiske forvaltningsverdier ivaretas hvis forvaltningsbyråkraten vises mer tillit, og får større frihet under utøvelsen av sitt arbeid med folks rettigheter og plikter?

Denne viktige politiske problemstilling er ikke i sjenerende grad omtalt i regjeringens arbeid med tillitsreformen. I den seneste tillitsreform-rapporten, publisert av Digitaliserings -og forvaltningsdepartementet i juni 2025: «Tillitsreformen – Eksempler på tiltak» sies det mye om tiltak som summarisk kan listes opp slik: samhandling, mål- og resultatstyring, samvirke mellom brukerorganisasjoner, tillitsvalgte, medarbeidere og ledelse på alle nivåer, om partssammensatte arbeidsgrupper med representanter fra hovedsammenslutningene, arbeidsgiver, vernetjenesten og brukerutvalg og mere til … 

Tiltakene er mange og ambisiøse i den 40 siders rapporten, men ligner likevel i form og innhold på det man tradisjonelt og i årevis har brukt å kalle HR-prosjekt, lov-forenklings-prosjekt, tidstyv-prosjekt og/eller organisasjonsutviklingsprosjekt (OU) i skiftende regjeringers regi.

Støres tillitsreform er også ment å være en mindre brutal avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform enn den Solbergregjeringen lanserte gjennom deres såkalte ABE reformen (Av-byråkratisering- og effektiviseringsreformen). Det var en reform som både Ap, fagbevegelsen og den rødgrønne siden den gang fant var alt for brutal og lite motiverende, både for ledere og andre ansatte i offentlig forvaltning. ABE-reformen gikk i hovedsak ut på å kutte i forvaltningens driftsbudsjett for derved å fremtvinge en bedre og mer kostnadseffektiv forvaltningskultur.

På tross av stor tillitsreform-iver, mange rapporter, mange tiltak og mange ord gjennom de to-tre seneste årene, tyder en del av reaksjonene så langt på, at tillitsreformen ikke akkurat har vekket tilliten, verken hos stats- eller kommuneansatte. Vi hører om tillitsvalgte som rapporterer om manglende involvering, og vi hører om en kommunesektor (KS) som peker på at regjeringens tillitsreform risikerer å bli en fiasko. KS begrunnelse for å sende ut en så bedrøvelig fiasko-advarsel er, at regjeringen stadig innfører flere detaljerte, lovbestemte krav til forvaltningen på alle nivå, parallelt med at den samme regjeringen opprettholder sine tillitsreform-løfter om større frihet og handlingsrom for byråkrater, både i stat og kommune.

Oppsummert: For å unngå et havari, som så mange andre avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformer har opplevd, må Støres tillitsreform kunne påvise at forvaltningsbyråkratens frihet og handlingsrom, både i stat og kommune, blir større. Samtidig må Støre-regjeringen våge å si, at for å oppnå større frihet og økt rettslig handlingsrom for byråkraten, må Storting og regjering sørge for et mindre detaljert regelverk, med mer fullmaktslovgivning, og mer skjønnsutøvelse. Og hvis regjeringen ikke snart innser at dette er et «uløselig» lovgivningsdilemma det må snakkes åpent og ærlig om overfor velgerne hvis tillit skal oppnås, så vil tilliten til deres tillitsreform også fort kunne svekkes.

Og om ikke dette skulle være nok om tillitsreformens mulige ublide skjebne, så tyder vel også de seneste dagers tillitskrise mellom Storting, regjering og velgerne på, at tillitsreformens prosjektplan og mandat stadig må gjøres til gjenstand for årvåken revisjon.