Koronatiltak på bekostning av barn med funksjonsnedsettelser

Kjetil Klette Bøhler og Elisabeth er forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet

De sterke og inngripende tiltakene som ble satt i verk 12. mars 2020 førte til at undervisningstilbud og en rekke helse- og omsorgstjenester ble nedstengt. Ny forskning fra OsloMet viser at nedstengingen fikk omfattende konsekvenser for tilbudet av helse- og velferdstjenester hvor barn med funksjonsnedsettelser og deres familier ble spesielt hardt rammet.

Norges forpliktelser til FNs konvensjon om barns rettigheter og rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ble satt til side.

De negative konsekvensene av nedstengingen kom til tross for at regjeringen gjentatte ganger har understreket at barn og unge skulle prioriteres og ivaretas under pandemien.

Dårlig kommunikasjon

Flere av våre informanter opplevde at viktige koordineringsmøter ble avlyst fordi det ikke fantes forsvarlige digitale løsninger. Ansvaret for å koordinere tjenester og tilrettelegging av barnets komplekse behov ble ofte overlatt til foreldrene. Uten avlastningstilbud måtte foreldrene sjonglere mellom jobb, bistå barnets behov i fravær av kvalifisert hjelp og andre hverdagslige gjøremål.

Som en av våre informanter beskrev: «Vi har i utgangspunktet et litt skjevt korthus, når et av kortene faller, så kan alt falle». En allerede komplisert hverdag ble enda vanskeligere å håndtere. For disse familiene har behovet for tjenester gått opp, og ikke ned, under pandemien.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tilrettelagt undervisning?

Mange barn med funksjonsnedsettelser har behov for et tilrettelagt pedagogisk undervisningstilbud som ofte inkluderer spesialpedagoger, logopeder og assistenter. Hjemmeskolen etter nedstengingen bestod ofte av en blanding mellom digital undervisning og selvstendige oppgaver.

Selvstendige skoleoppgaver kunne i liten grad gjennomføres uten kontinuerlig oppfølging fra foreldrene. Flere av skolebarna kunne for eksempel ikke håndtere digitale læringsplattformer som følge av manglende talespråk eller kognitive ferdigheter. Dermed ble undervisningstilbudet til barna i stor grad avhengig av foreldrene.

Foreldre med økonomiske ressurser og fleksible jobber kunne hjelpe barna og delvis følge den oppsatte læreplanen. Andre hadde ikke kapasitet til å følge opp barna sine.

Rammet skjevt

Ifølge tilgjengelige statusrapporter var det store kommunale forskjeller i tjenestetilbudet under nedstengningen. Noe kan forklares med geografiske forskjeller i smittetrykk og tilgang på kvalifisert personell. Imidlertid gir vår studie også et annet bilde av situasjonen.

For å navigere i søknadsbyråkratiet skal du ha ressurser og kjenne dine rettigheter. Ressurssterke foreldre brukte mye tid på søknadsskriving og oppfølgende telefonsamtaler for å få tilgang til tjenester de hadde krav på. Foreldre med innvandrerbakgrunn og begrensede norskkunnskaper, samt foreldre uten høyere utdanning, opplevde søknadsbyråkratiet som utfordrende og fikk ikke tjenester de hadde krav på.

I velferdslandet Norge kan vi ikke belage oss på at rettmessig avlastning og bistand til barn med funksjonsnedsettelser krever ressurssterke foreldre som kjenner sine rettigheter.

Et etterslep av behov

Manglende oppfølging av kvalifisert personell medførte store og negative helsemessige konsekvenser for barn med funksjonsnedsettelser. Nedstengning av fritidstilbud opplevdes som en ekstrabyrde. Mange foreldre mistet et viktig pusterom, og barna mistet en sentral sosial møteplass som var viktig for trivsel.

Når pandemien er over vil det være et etterslep av behov som må følges opp. Utfordringen er hvordan dette skal håndteres når dugnadsånden er borte og livreima rundt pengesekken er strammet.

Studien er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedepartementet og er åpent tilgjengelig: https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/11250/2753446