Kvotering er ikke elitens prosjekt

Nina Riibe er administrerende direktør i fagforeningen Econa, som har studenter og arbeidstakere med mastergrad innen økonomisk-administrative fag som medlemmer. 

SYNSPUNKT. Det var ren pute-TV da Debatten handlet om likestilling tidligere i høst. Enkle virkemidler og banale argumenter. Forklær mot dressjakker, unge barnløse mot godt voksne flerbarnsmødre. Ble vi sinte? Ja. Ble vi klokere? Nei.

Uken etter kalte Anne-Kari Bratten i Spekter kvoteringsdebatten for «rich white girl problems» i Dagens Næringsliv, fordi det finnes andre som har det verre.

Kunnskap først

I Econa er vi over gjennomsnittet opptatt av likestilling, men vi er også over gjennomsnittet opptatt av faglig begrunnede argumenter. Debatten som gikk i høst ga inntrykk av at hverken forskning eller empiri finnes innen feltet likestilling. Men det gjør det altså. Og nettopp derfor er vi også opptatt av kvotering som virkemiddel. 

Som arbeidstakerforening ønsker vi at våre kvinnelige og mannlige medlemmer skal ha like muligheter til å skape seg det livet de ønsker, og da er et likestilt samfunn en forutsetning. Kvotering er et av midlene som har hjulpet Norge i den retningen, og som skal hjelpe oss videre.

Bratten har rett i at vold, sosial kontroll og deltidsfeller rammer kvinner hardt, og ulikt, avhengig av deres bakgrunn. Men hun bommer når hun hevder at styrekvotering og kvinneandel i ledelse er et uttrykk for elitisme. Det er snarere et spørsmål om hvem som får være med å ta beslutninger som former arbeidslivet – og dermed hverdagen til nettopp de kvinnene hun viser til.

Kvotering fører til mer profesjonelle rekrutteringsprosesser og systematisk styreevaluering, viser Cathrine Seierstad og Hilde M. Fjellvær i en forskningsartikkel publisert i Econas fagtidsskrift Magma tidligere i år. 

Dette er godt nytt for dem som ikke allerede er del av etablerte nettverk hvor man ofte leter etter nye styrekandidater. Det er også godt nytt for dem som nå ikke får mulighet til å sitte i styrer, fordo en økt spredning i styremedlemmenes bakgrunn beriker beslutningsgrunnlaget. Kvinner med erfaring fra helse, omsorg og sosial sektor tilfører verdifull innsikt som ellers lett kan utebli, og dette kommer igjen ansatte i disse sektorene til gode – deriblant kvinner med ulik bakgrunn og ulike utfordringer.

Frihet, ikke elitisme

Også forskning fra CORE – Senter for likestillingsforskning – og deres Topplederbarometer viser tydelig at kjønnssammensetningen i styrer og ledelse påvirker hvilke prioriteringer som tas. Der kvinner er representert, legges det større vekt på heltid, likelønn og bærekraft i arbeidslivet.

Dette er ikke symbolpolitikk, men systemendring.

Å få flere kvinner inn i styrerommet handler ikke om å gi plass til noen få privilegerte, det handler om maktfordeling og demokratisering. Styrene former arbeidsvilkårene i virksomheter over hele landet: i industrien, i tjenestesektoren, i kommunale selskaper. Når vi nå diskuterer kvotering i aksjeselskaper, snakker vi ikke lenger om de rundt 200 største allmennaksjeselskapene, men om nær 8000 aksjeselskaper. Det er arbeidsplassene til helsearbeidere, til kvinner med lav lønn, til alenemødre og til innvandrerkvinner som ofte står uten fast stilling.

Likestilling handler om frihet, ikke om elitisme. Friheten til å forsørge seg selv. Friheten til å dele omsorg og ansvar. Friheten til å bli vurdert for kompetanse – ikke kjønn.

Demokratisering av makt

For få generasjoner siden var arbeidslivet i stort utilgjengelig for kvinner. Eller for å vri det til dagens nye retorikk: Kvinners rett til å stå utenfor arbeidslivet var godt etablert – men de som likevel måtte jobbe, hadde få muligheter og lav lønn. Slik er det heldigvis ikke lenger, men fremdeles ser vi at kvinner er kraftig underrepresentert i topplederstillinger og i styrerommene. 

Vi har allerede bygget et samfunn der både menn og kvinner deltar både i arbeidslivet og i omsorgsoppgavene, og nå må vi åpne nye dører. Kvoter til styrer fungerer på samme måte som fedrekvoten har gjort, gjennom å bryte gamle mønstre og bygge en ny normal.

Derfor blir det underlig når Bratten og hennes meningsfeller avviser styrekvotering som irrelevant for de mange. For hvem bestemmer rammene for arbeidstid, deltid, lønnsnivå og arbeidskultur? Beslutningene tas i styrerommene, og de beslutningene former livene til kvinner og menn i hele arbeidslivet.

Likestilling er ikke et eliteanliggende. Det er en frihetsreform, en demokratisering av makt, og vår beste beredskap mot utenforskap, ulikhet og økonomisk avhengighet. Og den begynner – som all politikk som virker – med hvem som faktisk sitter ved bordet.