Når ble motgang et tegn på at noe er galt?

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i entrepenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge. 

SYNSPUNKT. Selv blir jeg sittende igjen med en helt annen refleksjon enn den saken egentlig handler om.

For kanskje er ikke spørsmålet hvorfor mennesker krangler i ferien.

Kanskje er spørsmålet hvorfor vi har begynt å tro at de ikke burde gjøre det.

Det slår meg hvor ofte vår samtid omtaler motgang som et avvik fra det normale. Konflikter blir noe som skal forebygges. Uenighet blir noe som bør løses raskest mulig. Friksjon oppfattes nesten som en feil ved livet, som om et godt liv først og fremst er et liv uten motstand.

Jeg undrer meg over når denne forestillingen oppsto.

Historien forteller oss noe helt annet. Filosofien gjør det samme. De store religionene også. Ingen av dem beskriver mennesket som et vesen som vokser gjennom komfort. Tvert imot synes de å være overraskende samstemte om at karakter formes gjennom prøvelser, at innsikt ofte fødes av motstand, og at modenhet sjelden kommer til mennesker som aldri har møtt livet når det gjør vondt.

Likevel lever vi i en tid hvor vi omgir oss med bilder som forteller en annen historie. Gjennom reklame, sosiale medier og populærkultur presenteres livet som en sammenhengende rekke av vellykkede øyeblikk. Smilende familier. Harmoniske ferier. Perfekte hjem. Etter hvert er det nesten som om vi begynner å tro at dette er virkeligheten, og at alt som bryter med den representerer et personlig nederlag.

Men et levd liv har aldri vært perfekt.

Et levd liv har alltid rommet både kjærlighet og irritasjon, nærhet og avstand, glede og sorg. To mennesker som velger å dele et liv, vil før eller siden møte hverandre med ulike erfaringer, ulike forventninger og ulike måter å forstå verden på. Det ville vært langt mer oppsiktsvekkende om de aldri gjorde det.

Kona og jeg har vært gift i tjue år. Selvfølgelig har vi kranglet. Jeg ville nesten blitt bekymret dersom vi aldri hadde gjort det. Ikke fordi konflikter er et mål i seg selv, men fordi de forteller oss noe grunnleggende om det å være menneske. Vi er forskjellige. Vi ser verden ulikt. Vi bærer med oss erfaringer som former hvordan vi tenker, reagerer og føler.

Spørsmålet er derfor kanskje ikke om konfliktene kommer.

Spørsmålet er hva vi gjør når de kommer.

Jeg tenker av og til på en tidligere kollega som ofte fortalte hvor enkelt livet hans var. Samtidig hadde han en lang rekke forhold bak seg uten å klare å bygge ett som varte. Det fikk meg til å lure på om det egentlig finnes mennesker uten motgang, eller om noen ganske enkelt har lettere for å gå videre når motstanden melder seg.

Kanskje er det også derfor vi så lett peker på andre når noe blir vanskelig. Det er alltid enklere å forklare konflikter med den andres feil enn å undersøke sine egne.

Likevel rommer hånden vår en bemerkelsesverdig symbolikk. Pekefingeren peker mot den andre. Men tre fingre peker tilbake mot oss selv. Og tommelen peker oppover – om man tolker det mot Gud, himmelen eller ganske enkelt mot noe som er større enn oss selv. Kanskje ligger det en stillferdig livsvisdom i denne enkle gesten. Før vi retter blikket mot den andre, burde vi kanskje våge å rette det mot oss selv.

Det er også slik sterke institusjoner overlever.

Gjennom årene har jeg arbeidet mye med hvordan institusjoner bygges, utvikles og består. Jo mer jeg har studert dem, desto tydeligere har én innsikt blitt: Ingen institusjoner varer fordi de unngår konflikter. De varer fordi de utvikler normer, tillit og en kultur som gjør dem i stand til å bære konfliktene uten å miste seg selv. Slik er det med familier. Slik er det med organisasjoner. Slik er det med universiteter, kirker og nasjoner.

Varighet er ikke fraværet av sprekker.

Varighet er viljen til å reparere dem.

Det er interessant at vi uten videre aksepterer at et gammelt hus trenger vedlikehold. Ingen forventer at et hus skal stå i hundre år uten å males, repareres eller få skiftet tak. Likevel ser vi ofte på relasjoner som om de burde fungere annerledes. Når noe knirker, spør vi om det er på tide å gå, snarere enn om det er på tide å bygge opp igjen det som har begynt å svekkes.

Kanskje sier det noe om vår tid.

Vi lever i et samfunn som er blitt usedvanlig dyktig til å skifte ut ting. Telefoner, biler, møbler og teknologien rundt oss har lært oss at det nye ofte oppleves enklere enn det gamle. Av og til undrer jeg på om den samme logikken, nesten umerkelig, har sneket seg inn i måten vi tenker om mennesker og relasjoner på. Det som møter motstand, blir noe vi vurderer å erstatte, fremfor noe vi forsøker å forstå.

Samtidig vet vi at nesten alt som har virkelig verdi, krever vedlikehold. Katedraler står ikke i århundrer fordi steinene aldri sprekker. De står fordi generasjon etter generasjon har valgt å reparere dem. De eldste universitetene i Europa eksisterer ikke fordi de aldri har opplevd konflikter eller kriser, men fordi de har vært sterke nok til å bære dem uten å miste sin identitet. Kanskje er det nettopp derfor institusjoner fascinerer meg. De minner oss om at varighet aldri er et resultat av perfeksjon, men av ansvar.

Det finnes et gammelt uttrykk om at livet ikke er en dans på roser.

Jeg har ofte tenkt at uttrykket bommer på noe vesentlig.

Livet er en dans på roser.

Problemet er bare at vi har glemt at en rose består av både kronblader og torner. Den som forventer bare det ene, kommer uunngåelig til å misforstå blomsten.

Kanskje gjelder det også livet.

Og kanskje er det først den dagen vi slutter å betrakte motgang som et tegn på at noe er gått galt, at vi begynner å forstå hva et levd liv egentlig er.