Hva om vi forstår oss selv som noe vi forvalter?

Sisilie Lustrup er psykologspesialist og organisasjonspsykolog. 

SYNSPUNKT. Vi har et velutviklet språk for å forvalte det som kan eies, muligens fordi dårlig forvaltning får store målbare konsekvenser. Derfor bruker vi også betydelig kunnskap på å forstå hva som skal til for å ta vare på verdiene våre.

Det er litt underlig at vi har et tilsvarende underutviklet språk for hvordan vi forvalter oss selv. Som psykologspesialist og organisasjonspsykolog møter jeg mennesker som er svært kompetente til å forvalte virksomheter, økonomi og ansvar, men som kan ha et mer uavklart forhold til forvaltningen av seg selv. Som om det er en helt ny tanke som blir introdusert når vi snakker om livet som noe vi eier og forvalter. 

Jeg bruker ordet selvforvaltning om hvordan det er nyttig å forholde seg til dette.

I den internasjonale psykologiske litteraturen finnes det ikke ett begrep som dekker hele fenomenet. Self-regulation beskriver prosesser knyttet til regulering av tanker, følelser og atferd. Self-management brukes blant annet om hvordan mennesker organiserer og styrer egen atferd mot mål, mens self-leadership særlig har vært brukt om hvordan individet påvirker og leder seg selv gjennom målsetting, selvobservasjon, motivasjonsstrategier og regulering. Disse tradisjonene har gitt oss mye kunnskap om hvordan mennesker fungerer når de i større grad må styre egen arbeidshverdag.

Selvforvaltning er ment som et bredere begrep. Det peker mot forholdet mellom mennesket og dets egne ressurser, begrensninger og påvirkningskilder. Det inkluderer regulering og selvledelse, men også hvordan vi forvalter kroppen, oppmerksomheten, relasjonene, kunnskapen og forestillingene vi har om oss selv.

Det siste er kanskje det vanskeligste, fordi vi ikke er nøytrale forvaltere. Vi forvalter oss selv ut fra behovet for å beskytte et bestemt bilde av hvem vi er.

Et menneske som ser seg selv som robust, kan overse egne grenser fordi det å trenge hvile oppleves som inkonsistent med identiteten. Å si nei til et oppdrag kan være truende for forståelsen av seg selv som en som alltid bidrar. En leder som har bygget sin profesjonelle selvforståelse rundt å være handlekraftig, kan ha vanskelig for å stoppe opp når en beslutning burde vært revurdert, eller når det egentlig hadde vært klokt å spørre om hjelp. Den som oppfatter seg selv som rasjonell, kan bruke bemerkelsesverdig mye mental kapasitet på å forklare hvorfor en emosjonell reaksjon egentlig var berettiget.

Vi har alle slike blinde flekker. Psykologisk selvforvaltning innebærer sådan ikke bare å få mer kontroll over seg selv, men det innebærer å utvikle et forhold til seg selv hvor også egne begrensninger, forsvar og feil kan få eksistere fordi de gir god informasjon om hva du som menneske trenger. Og dette har en direkte relevans for arbeidslivet.

Arbeidslivet har de siste tiårene beveget seg i retning av større autonomi og mer individualisert ansvar. Det kan være frigjørende samtidig som det betyr at mer av reguleringen av arbeidet flyttes til individet. Individet skal prioritere, motivere seg selv, håndtere avbrytelser, sette grenser, utvikle kompetanse og holde seg relevant. Forskningen på selvledelse viser at slike ferdigheter kan ha betydning for blant annet jobbprestasjon og jobbrelaterte holdninger. Men det finnes en grense mellom autonomi og en situasjon der individet forventes å være sin egen leder, motivator, HR-avdeling og beredskapsplan.

Språket rundt selvledelse aktualiserer at jo mer ansvar vi gir individet ansvar for egen fungering, desto viktigere er det å forstå hva et godt forhold til dette ansvaret faktisk innebærer.

Selvforvaltning handler i stor grad om å være bevisst på når en sier ja, og når en sier nei, det er et arbeid med egne grenser. Og det er en undervurdert psykologisk ferdighet. Mange mennesker er langt bedre trent i å mobilisere seg enn i å begrense seg. De kan håndtere en periode med høy belastning, men har vanskeligere for å registrere når belastningen ikke lenger er bærekraftig. Først når kroppen, søvnen eller relasjonene begynner å betale prisen, blir grensen synlig, og prisen for det for medarbeider og for arbeidsplassen er høy. I kulturer, som vår, hvor tilgjengelighet og kapasitet belønnes, kan det å sette en grense oppleves som å svikte forventningene.

Å sette gode grenser krever en form for dømmekraft hvor en tar seg selv og sin kapasitet i betraktning, hvor en har nok selvrespekt til å eie seg selv i livet, og ut i fra det viser en også respekt for sine omgivelser fordi det reflektere integritet. Integritet og det å ha en god karakter er noe de fleste vil tenke positivt om, selvforvaltning er å leve med en slik holdning.

Det samme gjelder det å be om hjelp. I psykologisk forstand er avhengighet ikke nødvendigvis det motsatte av selvstendighet. Mennesker er grunnleggende relasjonelle, og mye av vår evne til å regulere oss selv utvikles i samspill med andre. Den profesjonelle kulturen kan likevel belønne en form for selvstendighet som gjør hjelpesøking vanskelig. Jo høyere opp i hierarkiet man kommer, desto færre kan det føles naturlig å vise usikkerhet til. Men, i takt med ansvar vokser risiko, og å be om hjelp kan derfor være et direkte uttrykk for god selvforvaltning. Det forutsetter at man kan erkjenne egne begrensninger uten å oppleve dem som et totalt tap av kompetanse eller verdi. Evnen til å gjøre gode vurderinger vitner om styrke til å stå stødig i seg selv. 

Det krever også at man kan innrømme feil. En organisasjon kan ha nok så gode systemer for læring, men dersom menneskene i den bruker mer energi på å beskytte seg selv enn på å være nysgjerrige hva som faktisk skjedde, blir læringen begrenset. Psykologisk trygghet handler blant annet om hvorvidt det er mulig å ta opp problemer, stille spørsmål og erkjenne feil uten å frykte negative mellommenneskelige konsekvenser. Det forutsetter på ingen måte et arbeidsliv uten ansvar eller krav. Å leve med en form for indre ansvarlighet er en del av klok selvforvaltning, og å kunne si «jeg tok feil» er derfor også en profesjonell kapasitet.

Noen ganger er neste setning «jeg trenger hjelp». Andre ganger er den «jeg er lei meg». Å be om tilgivelse er en særlig form for selvforvaltning fordi den krever at vi kan erkjenne at vår egen atferd har påført et annet menneske noe, uten å gjøre vår egen intensjon til hovedsaken. Vi må tåle å se oss selv fra den andres ståsted.

Dette gjelder også hvordan vi forvalter det vi lar påvirke oss. Vi tenker gjerne på kunnskap som noe vi samler. Jeg er mer opptatt av hvordan vi bruker den til å korrigere oss selv. Det er fullt mulig å lese svært mye og samtidig gjøre seg selv intellektuelt trangere. Det er fordi vi har en tendens til å hovedsakelig søke informasjon som bekrefter egne oppfatninger, og da fungerer kunnskapen mer som et vern mot tvil og som en begrensning på egne perspektiv.

Det samme kan skje i våre relasjoner: vi kan velge mennesker som gir oss motstand nok til at vi må tenke, eller mennesker som gjør det lett å opprettholde bildet vi allerede har av verden og oss selv.

For en leder er dette ikke et privat spørsmål. Dømmekraften vår formes av miljøet den utvikles i, det vil si hvem vi lytter til, hvilke perspektiver vi avviser, hvilke spørsmål vi tåler og hvilke mennesker vi opplever som «vanskelige». Dette sier oss også noe om hva slags virkelighet vi tillater oss selv å se.

Her ligger en forskjell mellom selvforvaltning og selvoptimalisering som jeg synes er viktig. Selvoptimalisering har lett for å gjøre mennesket til et enestående forbedringsprosjekt. Søvnen skal optimaliseres, kroppen trenes, kalenderen effektiviseres, karrieren utvikles og produktiviteten økes. Det kan være fornuftig på mange områder, men mennesket er ikke en dings. Et menneske skal også kunne sørge, være usikker, skifte mening, trenge andre og oppdage at det livet man planla ikke ble det livet man fikk.

God selvforvaltning må derfor inneholde noe som ligner ydmykhet. Vi skal ta ansvar for oss selv uten å tro at vi fullt ut kan kontrollere oss selv. Vi kan påvirke hvordan vi lever, men vi kan ikke alltid bestemme hva livet gjør med oss. Vi kan arbeide med relasjonene våre, men ikke kontrollere hvordan andre mennesker reagerer. Vi kan utvikle dømmekraften vår, men vi kan ikke gjøre den feilfri. 

God forvaltning, har jeg forstått, handler ikke om å kontrollere en verdi til enhver tid, det kan vi ikke, det er for mange faktorer som spiller inn. Kloke forvaltning er å kjenne verdien, forstå risikoen, ta hensyn til tid og begrensninger og gjøre vurderinger som tåler at man ikke vet alt. Det er kanskje nettopp derfor forvaltningsmetaforen fungerer. Slik er det jo med oss mennesker også.

Vi er svært gode til å tenke slik om penger og virksomheter. Jeg tror vi har noe å lære av å bruke litt mer av den samme alvorligheten på mennesket som skal tjene pengene, lede virksomhetene og leve livet. Selvforvaltning begynner der: i erkjennelsen av at også jeg er noe jeg har fått ansvar for.