Når utrygghet selges som medisin

Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag ved Fagskolen Vestfold og Telemark.

SYNSPUNKT. I et innlegg i Dagens Perspektiv lover Einan at bemanningsbransjen kan hjelpe 11 500 flere unge i jobb «uten å måtte bruke en krone av skattepengene», bare politikerne fjerner de «ideologiske» hindrene for innleie. 

Det høres tilforlatelig ut. Hvem vil vel ikke åpne en dør for de 114 000 unge som står utenfor? Problemet er at Einan stiller feil diagnose på pasienten for å få solgt sin egen medisin. Og medisinen han foreslår, midlertidighet og uforutsigbarhet, er gift for den gruppen han hevder å ville redde. 

Feil diagnose. Einan snakker om disse ungdommene som om de er en hær av arbeidsføre som bare venter på en SMS fra et vikarbyrå. Realiteten, slik den beskrives av NAV og Folkehelseinstituttet (FHI), er en helt annen. De unge som står utenfor, er ikke først og fremst «ledige». De er syke. Tall fra NAV viser at over 70 prosent av unge mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP) har en psykisk lidelse. FHI-rapporten peker på at psykiske plager er den viktigste årsaken til uførhet i ung alder. Når hovedproblemet er angst og utrygghet, er det da god medisin å tilby en hverdag der du ikke vet om du har lønn neste måned?

Utrygghet avler uhelse. FHI slår fast at «jobbusikkerhet» og midlertidige kontrakter er risikofaktorer for helseplager. For en sårbar ungdom som trenger trygge rammer, er bemanningsbransjens forretningsmodell, «just-in-time»-leveranse av mennesker, en oppskrift på tilbakefall. 

Dette er en ren velferdsbløff: Kommersielle aktører selger inn mer usikkerhet som løsningen på utrygghet. De inviterer sårbar ungdom inn i et prekariat, en tilstand av permanent usikkerhet, og kaller det inkludering.

«Never-skilling» og KI-fellen. Einan kaller bemanningsbransjen en «læringsarena». Men Kompetansebehovsutvalget (KBU) advarer mot fenomenet «never-skilling». Midlertidig ansatte får mindre opplæring enn faste ansatte. Når teknologien og kunstig intelligens nå overtar rutineoppgaver, forsvinner de enkle inngangsportene til arbeidslivet. 

Hvis vi sender unge uten utdanning inn i midlertidige jobber der oppgavene snart spises opp av automatisering, sager vi av den nederste delen av stigen. De får jobb i dag, men mister den i morgen, uten å ha lært faget som kreves for å klatre videre. 

Gratis lunsj? Einan skryter av at løsningen hans er gratis for staten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det koster ingenting på kort sikt å la NHO leie ut sårbar ungdom. Men regningen for den økte uhelsen, stresset og manglende kvalifiseringen, den havner hos NAV, og hos ungdommen selv. 

Vi løser ikke utenforskapet ved å gjøre arbeidslivet mer brutalt. De 114.000 trenger behandling, kvalifisering og trygge rammer. De trenger ikke å bli «varer» på et lager som snart skal automatiseres. 

Å selge midlertidighet til mennesker med angst er ikke politikk. Det er kvakksalveri.

5 siste Synspunkt

• KI-debatten: Hvorfor blir det mistenkelig når arbeidet går raskere?

• Nervøst foran lokalvalg i Frankrike: Uro på ytterfløyene skaper usikkerhet

• KI endrer ikke bare jobber – den endrer også arbeidsgiverrollen

• Styringskåte politikere og byråkrater – et samfunnsproblem?

• Kommunikasjon er en lederferdighet, ikke en «oppgave»