Den nye samfunnskontrakten

Janne Log er daglig leder i Samvirkene.

SYNSPUNKT. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Nyhetsbildet preges av krig, uforutsigbarhet og et trusselbilde som spenner fra hybride operasjoner til sabotasje mot kritisk infrastruktur. Grensene mellom fred, krise og konflikt viskes ut.

Budskapet i Totalberedskapsmeldingen er tydelig: det er vår kollektive motstandskraft som avgjør vår nasjonale forsvarsevne. I møte med et stadig mer komplekst trusselbilde er vi avhengige av at sivil og militær innsats samkjøres. Som et svar på dette har regjeringen utnevnt 2026 til Totalberedskapsåret; samfunnets robusthet skal styrkes i alle ledd.

For privatpersoner innebærer dette at anbefalingen om egenberedskap er utvidet fra tre til sju dager. Vi må alle ta ansvar for grunnleggende behov som vann, mat, varme og tilgang til informasjon. Ved å være forberedt reduserer vi samfunnets samlede sårbarhet og gir myndighetene nødvendig handlingsrom for å håndtere komplekse kriser. Slik kan offentlige ressurser prioriteres til de mest sårbare når alvorlige hendelser inntreffer.

Fem sårbarheter i styrerommet

Totalberedskapsåret sender også et kraftig signal til norske styrerom. For næringslivets operasjonelle robusthet er viktig for vår forsvarsevne. Det er styrets ansvar å sikre at virksomheten er robust nok til å tåle angrep og opprettholde drift under ekstremt press.

Da er det alvorlig at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i sitt arbeid finner vesentlige mangler i det forebyggende sikkerhetsarbeidet på tvers av sektorer. Mange virksomheter mangler oppdaterte beredskapsplaner, til tross for at vi i flere år har stått i en skjerpet sikkerhetssituasjon. I rapporten «Risiko 2026 – Dagens valg, morgendagens risiko» identifiserer NSM fem sårbarheter som alle styremedlemmer må være bevisste:

1. Sikkerhetsstyring: Dette er virksomhetens viktigste verktøy for forsvarlig sikkerhet. En gjennomgående utfordring er at ansatte tildeles roller i sikkerhetsarbeidet uten nødvendig kompetanse eller ressurser til å ivareta dem.

2. Cyberangrep: Operasjoner i cyberdomenet rammer bredt og blir stadig mer sofistikerte. Både små og store virksomheter må ha planer for å oppdage, håndtere og gjenopprette drift etter slike hendelser.

3. Sabotasje og fysisk sikkerhet: PST vurderer at fremmed etterretning kan se seg tjent med sabotasjeaksjoner i Norge i 2026. Grunnsikring og planer for gjenoppretting må være en integrert del av virksomhetens fysiske sikring.

4. Sikkerhetstruende økonomisk virksomhet: Oppkjøp og økonomiske transaksjoner kan brukes til å få tilgang til eller påvirke viktige verdier. For styret betyr dette at due diligence-prosesser nå må inkludere grundige sikkerhetsanalyser.

5. Leverandørkjeden: Bruk av utenlandske skytjenester og komplekse underleverandører kan svekke kontrollen over digital infrastruktur. Virksomheter må vite nøyaktig hvordan dette påvirker dataens konfidensialitet og tilgjengelighet.

En utvidet samfunnskontrakt

Historisk har samfunnsansvar (ESG) i stor grad handlet om klima og sosiale forhold. I 2026 må «S-en» utvides til å omfatte nasjonal sikkerhet. Bedriftenes operasjonelle utholdenhet er i dag en forutsetning for vår felles totalberedskap.

Kunder, ansatte, investorer og myndigheter vil i økende grad kreve dokumentasjon på selskapenes evne til å tåle både fysiske, digitale og finansielle sjokk. Denne dokumentasjonen må integreres i selskapenes verdier og rapportering.

Når samfunnet settes på prøve, er bedriftens evne til å opprettholde drift avgjørende for nasjonal stabilitet. Det er vårt felles ansvar å bidra til samfunnets robusthet i en urolig tid. Sikkerhet er ikke lenger et internt anliggende, men en viktig del av  den nye samfunnskontrakten.