Norges Banks rentepraksis er blitt et sosialt eksperiment

Maria Lindborg Isaksen er konsulent og karriere- og forretningsrådgiver. 

SYNSPUNKT. Norges Bank begrunner sin tilnærming med behovet for å holde inflasjonen rundt 2 prosent. Det er et forståelig mål. Men modellen deres stemmer stadig dårligere med realitetene i norsk økonomi. Inflasjonen har i stor grad vært drevet av energi, importpriser og dagligvaresektorens markedsmakt – forhold renten knapt påvirker. Likevel fortsetter rentevåpenet å være hovedinstrumentet.

Når virkeligheten ikke følger læreboken

Sentralbanken har holdt fast ved at høyere rente skal styrke kronen og dempe importert inflasjon. Men kronen har svekket seg til tross for gjentatte rentehevinger. Det er et alvorlig signal om at verktøyet ikke virker slik teorien tilsier. Flere fagmiljøer har påpekt at renteøkningene virker asymmetrisk og urettferdig. Likevel er det husholdningene som får bære byrden.

En undersøkelse viser at halvparten av befolkningen ikke lenger tror på kommende rentekutt. Det er et tillitstegn – men i negativ forstand. Når folk mister troen på pengepolitikken, svekkes selve infrastrukturen politikken bygger på.

Et sosialt skjevt virkemiddel

Renteøkninger rammer dem som har minst økonomisk slingringsmonn: unge, barnefamilier, gjeldstyngede og leietakere. Samtidig påvirker de knapt de faktorene som faktisk driver prisveksten: energiselskaper, matmonopoler og globale markeder. Resultatet er en politikk som fremstår teknokratisk, men i realiteten er dypt fordelingspolitisk – uten at Stortinget har stemt over konsekvensene.

Når markedet får styre, blir samfunnet skadelidende

Den ungarsk-østerrikske samfunnsforskeren Karl Polanyi beskrev allerede i 1944 hva som skjer når økonomiske styringsmekanismer presenteres som nøytrale og naturgitte.

Han kalte penger og renter «fiktive varer» – institusjoner som aldri burde behandles som markedsprodukter, fordi konsekvensene uunngåelig blir sosiale.

Polanyi viste at når stater lar renten fungere som et disiplinverktøy, skjer to ting:

1. Vanlige mennesker tar støyten, uavhengig av årsaken til prissjokket.

2. Samfunnet svarer med krav om beskyttelse – det han kalte “The double movement”.

Hans analyse treffer dagens Norge med presisjon. Renten brukes som universalløsning på problemer som kommer utenfra, mens de sosiale kostnadene havner hos dem som har minst mulighet til å bære dem. Ifølge Polanyi er det et faresignal: et økonomisk system som belaster samfunnet for å redde markedet, vil før eller senere miste legitimiteten.

Veien videre

Det er på tide å erkjenne at renten ikke kan være vår eneste respons på inflasjon. Andre land kombinerer rente med strakstiltak i markedene som driver prisene – mat, energi og kreditt – samt bedre skjerming av utsatte husholdninger. Norge henger etter.

Vi trenger:

• Kombinasjon av rente og målrettet finanspolitikk

• Midlertidig skjerming av boliglån for sårbare grupper

• Regulering av markedsområder som systematisk driver prisene opp

• En modell som inkluderer sosial bærekraft, ikke bare inflasjonstall 

Til syvende og sist handler dette om tillit

Norges Bank er avhengig av at folk tror på retningen deres. Men man kan ikke bygge tillit på et virkemiddel som oppleves som urettferdig, usosialt og lite treffsikkert. Det økonomiske eksperimentet må avsluttes før det undergraver noe langt viktigere enn inflasjonsmålet: den samfunnskontrakten som hele velferdsstaten hviler på.