Øystein Blymke: Ærlighet varer lengst – også i politikken?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYSNPUNKT. Statsråder har måttet stå skolerett for offentligheten, med sine små og store synder. Statsministeren, og nå senest LO ledelsen, blir stadig svar skyldig når spørsmålet stilles, om de har tillit eller ikke, til sine høyt betrodde partikamerater. Ikke greit dette, verken for Arbeiderpartiet eller for LO. Et godt fungerende demokrati er avhengig av politikere som opptrer tillitsfullt og med troverdighet.

Makt korrumperer blir det sagt. Ja, det ligger dessverre en sørgelig sannhet i det utsagnet. At politikere som streber etter stadig større makt også etter hvert mister grepet om sin egen moralsk dømmekraft, er i dag mer enn en myte. Den bitre erfaring en ambisiøs politiker gjør seg er vel også, at ærlighet verken varer lengst eller bringer dem til topps.

Leilighet gjør tyv blir det også sagt. Ja, sant nok. Og overført til vår egen politiske andedam betyr det; At desto mektigere posisjonerer du oppnår som politiker, desto verre blir det for deg å motstå de mange lugubre fristelser som din voksende makt har å by på. Og plutselig våkner du forfjamset opp en dag fra maktens beruselse, i baronens seng.

Makt-lysten kan være en slags forklaring, men aldri noen god begrunnelse for at en høyt betrodd politiker først skrifter for sine synder etter at media først har avslørt hvilke de er. Når tidspunktet er inne for å ta sin hatt og gå, bør en makt-glad politiker kunne finne ut av selv.

Noen forsonende linjer har imidlertid den makt-kåte politiker krav på. For oss som står utenfor politikkens brutale virkelighet, og som dermed slipper å få samfunnsmoralen midt i fleisen hver gang vi synder, er det fort gjort å fordømme en toppolitiker, for hans små og store synder. Det er vi selvfølgelig i vår fulle rett til, men før vi bruker alt for sterke og stigmatiserende ord om andres syndefulle liv bør vi minne oss selv på et av etikkens gode utrykk: Kast ikke sten hvis du sitter i et glasshus … og aller minst den første stenen.

I det parlamentarisk liv kastes det stadig stener på hverandre. Det skal nemlig ikke syndes mye i maktens saler før tilliten mellom Storting og regjering er i fritt fall. I de saler har det seg imidlertid slik, at spørsmålet om tillit mer er et politisk, formalisert og konstitusjonelt anliggende, enn et spørsmål om troverdighet og ærlighet. Slik sett kan både Stortinget og i noen tilfeller også statsministeren frede eller kaste en statsråd under bussen, selv om den stakkars mannen eller kvinnen ikke har gjort annet galt enn å ha informert Stortinget en dag for sent om et bilag i en lovsak av mindre betydning.

Statsministeren selv bruker nødig tillits-begrepet i tide og u-tide. Det sitter langt inne for han å bruke begrepet, selv når han føler det er både opportunt og riktig å sparke en av sine statsråder. Har en statsråd syndet på en måte som statsministeren mener han ikke kan tolerere, ordnes det gjerne opp på kammerset. Dvs. statsministeren og den angjeldende statsråden blir enige om at statsråden selv trekker seg, uten at statsministeren må si rett ut i offentligheten at han ikke har tillit til statsråden.

Hva kan det så konkluderes med i denne artikkelen om ærlighet og tillit? Kanskje med noe så enkelt som å bruke nok et kjent og kjært ordtak: «Ærlighet varer lengst.»