Øystein Blymke: Er høyrebølgen bare en stemningsbølge?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Uttrykket forbindes ikke bare med Høyres logo, men brukes i dag også som en politisk metafor, og da ofte som en advarsel til folk flest om å holde seg fast på babord side, for å unngå å bli skylt over bord av bølgen på styrbord side. 

Eller litt mer konkret uttrykt: De rødgrønne partiene bruker uttrykket «høyrebølgen» i dag, heller ikke bare for å karakterisere et stemningsskifte i befolkningen, men kobler bølgen også gjerne opp til en mer populistisk bølgebevegelse, og da som en slags motsetning til venstresidens mer altruistiske (uegennyttige) velferdstenkning.

I Halvdan Sivertsens klassiske sang «Kjærlighetsvisa» finnes linjen. «Når de fine ordan demmes blir motbydli (…) Da har æ ei som veit at folk vil våk'n opp / Og at vinden i frå høyre snart må snu». Et så vakkert poetisk uttrykk for skepsis til vinden fra styrbord, må selvsagt høyresiden tåle. Men hvilken politikk inneholder egentlig denne – til tider – utskjelte høyrebølgen?

Først og fremst ligger det en retorisk kraft i begrepet «høyrebølgen». En retorisk begavet rødgrønn politiker kan komme langt med skremsler. For eksempel ved å si, at hvis høyrebølgen treffer oss med full styrke vil vi stå i fare for å miste mangfoldet, rausheten, solidariteten og tryggheten i arbeidslivet. For en høyrepolitiker derimot, som velger å ri på sin egen bølge, vil det være det reneste politiske harakiri å parere med å si at folk flest, med de rødgrønne fortsatt ved makten, vil miste muligheten til å realisere egne evner og benytte seg av egne muligheter, uten statlig innblanding.

Venstresiden i norsk politikk, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet til Rødt, har til en viss grad klart å skape en oppfatning blant folk flest om at høyrebølgen ikke bare inneholder velkjent borgerlig politikk, men at den også kan dra med seg litt mer politisk grums og slam enn godt er.

Hva inneholder så denne høyrebølgen konkret av politikk som venstresiden kan true velferden, rettferdighets- og likhetsidealene våre? 

• For det første: Betydelig lavere skatter for fattig og rik.
  Det kan da ikke utgjøre noe trussel mot velferden? Jo, mener venstresiden. Fordi lavere skatter vil bety at velferdsstaten minster inntekter, og at staten dermed ikke lenger kan garantere for alle de velferdsgodene folk flest har nytt godt av så langt. Hva skal så velgerne tro?

• For det andre: Mer privatisering og mer konkurranseutsetting av offentlige tjenester.
  Det kan da ikke utgjøre noen trussel mot velferden? Jo, mener venstresiden. Fordi økt privatisering og økt konkurranseutsetting, gir større utrygghet i arbeidslivet, mindre solidaritet, og større forskjeller Hva skal så velgerne tro?

Sett gjennom borgerlige (eller borgerlighetens) briller kan man konkludere med at uttrykket «høyrebølgen» – uansett styrke – vil være velkommen om den tiltar i styrke, mens det for venstresiden i norsk politikk vil kunne bety at velferden, toleransen, solidariteten og mangfoldet på ny vil stå i fare for å bli skyllet bort. Hva skal så velgerne tro?

Godt valg!