Jens Stoltenberg taler med mikrofon og løftet hånd på en scene.

SYNSPUNKT

I disse dager angir vi oss selv til futen. Da er det greit å minnes eksperimentet som Jens Stoltenberg satte i gang, skriver J. K. Baltzersen.

Stoltenberg og eksperimentene

I disse dager angir vi oss selv til futen. Da er det greit å minnes eksperimentet som Stoltenberg satte i gang. Vi skal visstnok finne ut hvordan skattelette fungerer.

Publisert
Lesetid: 2 min
Gå til tilbud

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. Noen bejubler konseptet, og noen til og med ønsker seg flere eksperimenter, hvorav Marianne Hagen er et eksempel.

Dette synes i stor grad å være en tro på bruk av naturfaglige metoder – eller i det minste sterkt naturfaglig baserte metoder – på samfunnsproblemer. Når man har med rene, fysiske og/eller kjemiske prosesser å gjøre, er det ingen menneskelig vilje i bildet. Slike prosesser kan være svært komplekse, men når vi har med fri vilje, blir det en ganske annen sak.

Mennesker reagerer på incentiver, men de velger hvordan de reagerer på dem. Noen kan velge å jobbe mindre når de får skattelette, rett og slett fordi de ikke trenger å jobbe like mye for samme nettolønn. Andre kan velge å jobbe mer fordi de sitter igjen med mer for hver time.

I dette eksperimentet kan til og med uttrukne skattebetalere velge å trappe ned i perioder bare for å utnytte ordningen, som ikke vil gi dem noe som helst hvis de tjener «for mye». Tilhengere av eksperimenter vil kanskje si at det er rimelig å ha en prøvegruppe og en kontrollgruppe akkurat som når man prøver ut nye medisiner. Men nei, det er mennesker med vilje vi har å gjøre med her, ikke viljeløse mikroorganismer.

Som Ludwig von Mises skal ha sagt om slike målinger, er det man måler, bare akkurat det man måler. Man måler altså akkurat den gruppen i akkurat de situasjonene man måler. Bekreftelse på visse tendenser er det beste man kan håpe på å få ut av det, og uteblitt bekreftelse er ingen avkreftelse.

I Finansavisen før jul innrømmet direktør Simen Markussen ved Frischsenteret at man ikke ville kunne skille mellom lottovinnereffekten fra skattetilpasningseffekten.

Man kan kanskje tro at dersom utvalget er stort nok, kan man vise sannsynlighetssammenhenger. Tja, meningsmålinger er ofte ikke stabile fra den ene til den neste. Hvorfor skulle dette eksperimentet gi oss det endelige sannsynlighetssvaret?

Noen tilhengere av skattelette ønsker skatteeksperimentet velkommen. Mulig det er fordi de er skråsikre på at det vil vise at skatteletter er positivt, og at motstanderne eller «folk på gjerdet» trenger eksperimentelt bevis for å overbevises. Vel? Data kan tolkes på ulikt vis, og det er ikke gitt at tolkninger blir til fordel for skatteletter.

Mennesker reagerer på incentiver, men de velger hvordan de reagerer på dem

En annen sak er at eksperimentet i beste fall er tvilsomt når det gjelder Grunnlovens likebehandlingsregler. Det er mye å ta av når det gjelder forskjellsbehandling i skattesystemet. Men her er det snakk om personer i nøyaktig tilsvarende økonomisk situasjon som skattemessig behandles ulikt ene og alene fordi personene er eller ikke er blitt trukket ut i et lotteri. Mon tro om skattelotteriet ble utformet for relativt mindre økonomisk sterke grupper nettopp for å redusere sannsynligheten for at noen med rettslig interesse skulle finne på å gå til sak mot skattelotteriet.

F.A. von Hayek fikk Riksbankens økonomipris til Alfreds Nobels minne i 1974. Da benyttet han anledning i sitt foredrag til å advare mot at menneskets suksess på det naturfaglige området ble benyttet til å bruke metodene på samfunnsfaglige problemstillinger. Det kongelige finansdepartement og Stortinget ville gjort klokt i å lytte til advarselen.

Powered by Labrador CMS