Øystein Blymke: Skaper sivilbeskyttelsesloven «stortingsregjereri?»

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Begrepet «stortingsregjereri» brukes gjerne hvis man mener at Stortinget overstyrer regjeringen. Det vil si når Stortinget som vår lovgivende og bevilgende makt også overtar noe av den utøvende makts (regjeringens) grunnlovfestede funksjoner.

«All makt i denne sal» lød det fra Stortingets talerstol allerede i 1872. Da konstaterte stortingsrepresentant Johan Sverdrup fra Venstre noe som helt opp til i dag er å anse som en konstitusjonell og parlamentarisk realitet.

Uansett hvilken partisammensetning som gjenspeiles i stortingssalen, så vil det rent ut sagt være upassende for en sittende regjering å ytre seg kritisk til Stortingets maktbruk. For eksempel ymte frampå om at Stortinget har gått for langt i sin utøvende rolle, og grepet for mye inn i regjeringens konstitusjonelt bestemte ansvarsområde.

I den nye sivilbeskyttelsesloven forutsettes storting og regjering å utøve sin grunnlovfestede makt raskt og besluttsomt når krig og krise truer. Under truende situasjoner mot vårt land, skal sivilbeskyttelsesloven, sammenholdt med annen beredskapslovgivning, kunne gi våre øverste statsmakter de nødvendige fullmakter. Fullmakter som i prinsippet skal gjelde for alle nivåer i samfunnet (stat, fylke, kommune, næringsliv, frivillighet og enkeltpersoner).

I en krise- eller beredskapssituasjon (som krig, terror, pandemi eller naturkatastrofe) mener så vel Stortinget som regjering at det er nødvendig med en viss justering av den lovbestemte parlamentariske maktfordeling som gjelder i fredstid – dvs. under normale forhold. Regjeringen må med andre ord, i en åpenbar kritisk tid for landet, kunne gis et utvidet rettslig handlingsrom når det virkelig røyner på for fedrelandet.

Gjeldende lovforslag fikk bred oppslutning i Stortinget. Likevel har det nå oppstått stor politisk støy rundt forslaget. En støy, nesten på grensen til det tenkbare, og ene og alene på grunn av at en juridisk professor (Benedikte Høgberg) ropte et «varsko-her» til lovforslaget på sin Facebook-konto i ellevte time, rett før loven ble endelig vedtatt.

Varselropet fra Høgberg medførte at det ene partiet etter det andre innså sin manglende juridiske årvåkenhet qua lovgiver, og med den følge at loven nå skal gås gjennom påny, med sikte på igjen å bringe den i tråd med representantens Sverdrups enkle, men krytallklare grunnlovs-tolkning: «all makt i denne sal.»

Hva bør så endres i lovutkastet for at Stortinget skal føle seg trygg på at det ikke overstyres av regjeringen når krig og krise truer? For uansett hvilke juridiske formuleringer loven til slutt ender opp med, så vil det til sjuende og sist ikke være finjussen som teller, men den rådende tillitt og troverdighet maktorganene imellom – Dvs. kvaliteten på de mellommenneskelige relasjoner mellom stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer

For noen dager siden kastet for øvrig en professorkollega av Høgberg seg inn i debatten om rett lovforståelse – nærmere bestemt om hvordan fullmaktsbestemmelsene i sivilbeskyttelsesloven er å forstå. Det er professor Morten Kinander jeg refererer til. I en artikkel i Rett24 den 12. mai d.å. foretar Kinander – i likhet med Høgberg – en rettsvitenskapelig gjennomgang av forholdet mellom den utøvende og lovgivende makt slik den defineres i sivilbeskyttelsesloven. I artikkelen ender professor Kinander opp med å sette et stort spørsmålstegn ved Høgbergs lovtolkning, og dermed også ved nødvendigheten av Stortingets adviserte snuoperasjon.

Hvem av de to professorene som har rett i sin tolkning av nåværende lovforslag gir det liten mening å spørre om. Svaret vil antakelig bero like mye på en rettspolitisk vurdering som på en rettsvitenskapelig vurdering. Og så vidt mitt statsvitenskapelige skjønn kan forstå, så mener Kinander at Høgberg tolker lovens fullmaktsbestemmelser for vidt, og at hun dermed også risikerer å undervurdere de rettssikkerhetsmekanismer og de begrensninger som faktisk allerede finnes i sivilbeskyttelsesloven, dens forarbeid og i annen beredskapslovgivning.

Og hvis man i tillegg til tolknings-uenighet også gir seg hen til å problematisere rundt hvordan de juridiske prinsipp som nødvendighetsprinsippet, proporsjonalitetsprinsippet, og legalitetsprinsippet slår ut for lovens fullmaktsbestemmelser, ja blir det sannelig ikke lett å konkludere med hva som bør bli den endelige lovteksten. 

Men uansett, så lenge all makt ligger i stortingssalen så vil vår nasjonalforsamling, uansett krise og krig, sikkert finne den form for «stortingsregjereri» som Stortinget til enhver tid selv ønsker.