Partssamarbeidet er snart bare festtaler

Vegard Einan er administrerende direktør i NHO Service og Handel. 

SYNSPUNKT. Stadig flere arbeidsgivere med tariffavtaler, de som er ryggraden på arbeidsgiversiden av topartssamarbeidet, sier nå tydelig ifra at de opplever mindre nytte og større belastning av å være bundet av tariffavtaler.

Også på arbeidsgiversiden er «gratispassasjerer», de bedriftene uten tariffavtaler, et problem. Forskjellen for den organiserte arbeidsgiveren, er imidlertid at kostnadene for tariffavtalene øker, uten at nytteverdien speiles tilsvarende. Da svekkes konkurransekraften mot bedrifter uten tariffavtale, og der det før også fantes en verdi av å være organisert, er det nå mest kostnader og risiko igjen.

Tidligere var verdien for en organisert arbeidsgiver å finne i fleksibilitet og muligheter til å avtale lokale løsninger og ansvarlige lønnsoppgjør tilpasset den enkelte bedrifts særegenheter, økonomiske situasjon og konkurransekraft. I dag er tariffavtalene også inkludert kostnader som forskuttering av sykepenger, en dyr og feilslått AFP, streikerisiko ved hvert oppgjør og lønnskrav som svekker konkurransekraften. I tillegg kommer fagforeningenes krav om at EU-retten skal overkjøre norske tariffavtaler når de vil innføre overtid for mertid.

Det siste årets lønnsoppgjør har ytterligere bekreftet bedriftenes opplevelse av at det å være en organisert bedrift med tariffavtale ikke styrker konkurransekraften.

De senere årenes høye konfliktnivå vitner ikke om et balansert samarbeid. Når bedriftene og arbeidsgiversiden ikke er enige med arbeidstakersiden kuttes enten dialogen, slik vi så under uenigheten om IA-avtalen for to år siden, eller bedriftene trues med streik inntil evigheten om de ikke innfrir alle kravene arbeidstakersiden har, slik vi så i årets lønnsoppgjør. At det hele toppes med en retorikk om at arbeidstakersiden skal «ta de rike», altså eierne av deres medlemmers arbeidsplasser, eller at arbeidsgivere som ikke innfrir alle krav de møtes med «pisser på sine ansatte», er ikke akkurat med på å bygge oppslutning om det organiserte arbeidsliv.

Begge parter må ta ansvar for å få oppslutning rundt et organisert arbeidsliv, vi på arbeidsgiversiden og NHO Service og Handel i særdeleshet, har ikke mange gode argumenter igjen når bedrifter spør etter fordelen med å være tariffbundet. Stadig flere bedrifter tror ikke lengre på festtalene om at det organiserte arbeidslivet er en fordel også for bedriftene.

Arbeidstakersidens tolkning av frontfagets virkning, deres åpenbart selektive holdning til EU-rettens overkjøring av norske tariffavtaler og ønske om at private bedrifter skal være bank for staten som ikke leverer på sykepenger, svekker det organiserte arbeidslivet.

Tør jeg be om at også den norske arbeidstakersiden erkjenner at trygge konkurransedyktige arbeidsplasser, avhenger av at norske bedrifter også vil organisere seg og slutter opp om og opplever fordelen av tariffavtale?

Nå oppleves det norske partssamarbeidet stadig mer ubalansert, der bare total ettergivelse er det som aksepteres fra fagforeningene. Det fremstår sikkert bra på konferanser og faglige seminarer hos arbeidstakersiden, men det styrker ikke den norske arbeidslivsmodellen.