Reservekraft er Norges glemte beredskapsressurs

Inge R. Paulsen er administrerende direktør i Coromatic Norge.

SYNSPUNKT. Norge investerer tungt i forsvar, beredskap og elektrifisering. Men et moderne forsvar er avhengig av et sivilsamfunn som fungerer under press. Dersom sivil infrastruktur ikke tåler langvarige bortfall av kraft, elektronisk kommunikasjon (ekom) og digitale tjenester, svekkes også den samlede forsvarsevnen.

Samtidig blir samfunnet stadig mer avhengig av kontinuerlig tilgang på strøm. Helsevesen, ekom, betalingssystemer, vannforsyning, transport, industri, datasentre og offentlige tjenester forutsetter at kraften er tilgjengelig – også når det ordinære nettet svikter.

Det gjør reservekraft til langt mer enn en teknisk støttefunksjon. Den er en kritisk komponent i Norges samlede beredskap og forsvarsevne.

Norge har lenge hatt høy forsyningssikkerhet og høy tillit til strømforsyningen. Det er en styrke. Men det kan også skape en farlig form for selvtilfredshet. I en normal driftssituasjon handler kraftberedskap ofte om å håndtere kortvarige avbrudd. I en alvorlig krise må spørsmålet være et annet: Hvor lenge kan samfunnskritiske funksjoner opprettholdes dersom strømnettet er nede over tid?

Mange virksomheter mangler fortsatt presise svar. Hvor lenge skal driften kunne opprettholdes? Hvilke funksjoner skal prioriteres først? Er kapasiteten testet under realistiske forhold?

Hvis svaret er uklart, er også beredskapen uklar.

Krigen i Ukraina har brutalt vist at energiinfrastruktur er blant de første målene i moderne konflikt. Kraftproduksjon, transformatorstasjoner, distribusjonsnett og digital styring er en del av samfunnets evne til å stå imot press, sabotasje og angrep. Også i fredstid kan ekstremvær, tekniske feil og cyberangrep få alvorlige konsekvenser.

Derfor må Norge behandle reservekraft som en strategisk beredskapsressurs, ikke som et spørsmål som overlates til hvert enkelt bygg, hver enkelt kommune eller hver enkelt virksomhet.

I dag finnes det betydelig reservekraftkapasitet spredt rundt i landet. Den står i sykehus, datasentre, industribygg, telekominstallasjoner, kommunale bygg, beredskapslagre og næringsbygg. Men kapasiteten er fragmentert. Den er i varierende grad kartlagt, prioritert og integrert i nasjonal beredskapsplanlegging.

Det innebærer en risiko. Reservekraft som ikke testes under realistiske forhold, kan gi falsk trygghet. Beredskap som ikke er prøvd i praksis, er fortsatt bare en antakelse.

Norge trenger derfor et krafttak for sivil kraftberedskap.

For det første må myndighetene kartlegge kraftutholdenheten kritiske samfunnsfunksjoner faktisk har. Det holder ikke å vite om en virksomhet har reservekraft. Vi må vite hvor lenge den kan operere, under hvilke forutsetninger og med hvilke avhengigheter.

For det andre må det etableres tydeligere nasjonale krav til energiutholdenhet i kritiske sektorer. Kommuner, helseforetak, ekomaktører, transportknutepunkter, datasentre og andre samfunnsviktige virksomheter trenger konkrete mål. Uten felles forventninger blir beredskapen tilfeldig.

For det tredje må privat kapasitet ses som en del av totalberedskapen. Store deler av Norges operative evne ligger i praksis hos private aktører. Industri, datasentre, logistikkaktører, eiendomsselskaper og leverandører av kritiske tjenester sitter på infrastruktur som kan få stor betydning i en krise.

Ansvar, prioriteringer og kostnader må derfor avklares bedre mellom stat, kommune og næringsliv. Nye krav får liten effekt dersom det ikke samtidig avklares hvem som har ansvar for å finansiere og opprettholde beredskapen.

Dette handler ikke kun om offentlig beredskap. Det handler også om konkurransekraft. Virksomheter som kan dokumentere høy driftssikkerhet, energiutholdenhet og motstandskraft, vil stå sterkere i møte med kunder, myndigheter og investorer.

Derfor bør dette også være et styre- og ledelsesspørsmål. Norsk totalberedskap kan ikke bygges på forutsetningen om at strømmen alltid er på. Den må bygges på evnen til å fungere også når den ikke er det.

Reservekraft er med andre ord en forutsetning for operativ evne. Den aktøren som ikke har kontroll på egen energiforsyning når strømforsyningen svikter, har heller ikke full kontroll over egen virksomhet. Nå må strategier omsettes i praktisk handling. Norge må ta kontroll over reservekraften.