Silvija Seres: Når tech-økonomien vakler, er det Norges fremtid som står på spill

Silvija Seres er teknologiinvestor og styremedlem.

Silvija Seres er teknologistrateg og styreleder. Hun er KI-ekspert og strategisk rådgiver med bakgrunn fra institusjoner som Oxford og Silicon Valley. Hun er kjent for å gjøre komplekse teknologiske konsepter enkle å forstå og anvende. Hun skriver om teknologi, KI, digitalisering og ledelse i Dagens Perspektiv.

(Foto:  John Fredrik Kvalnes)

SYNSPUNKT. I april opplevde verdens største teknologiselskaper en verdibevegelse av historiske dimensjoner. På én eneste dag steg de såkalte «magnificent 7» – Apple, Microsoft, Alphabet, Amazon, Nvidia, Meta og Tesla – med over 1500 milliarder dollar i markedsverdi, etter at president Trump annonserte en 90-dagers pause i noen tollsatser. 

To dager senere stupte de, da Kina-spesifikke tariffer ble hevet til hele 145 prosent. Og så steg de igjen, da smarttelefoner og annen forbrukerelektronikk ble unntatt.

Dette er ikke bare børsstøy. Det er et globalt jordskjelv i KI-økonomien, og et tydelig tegn på at verdens nye infrastruktur – kunstig intelligens (KI) og datadrevne verdikjeder – er langt mer geopolitisk sårbar enn vi liker å tro.

KI-infrastruktur under press

De amerikanske teknologigigantene er i ferd med å bygge grunnmuren til fremtidens økonomi. Investeringene skjer i to spor: gjennom enorme datasentre og gjennom strategiske oppkjøp i hele det nye KI-økosystemet.

Men når tollsatser endres nærmest over natten, kan hele økonomien bak KI-utbyggingen rase sammen. Dette er ikke lenger et kappløp mellom selskaper, men mellom nasjoner – og mellom systemer.

Og akkurat her må Norge våkne. Ikke fordi vi er perifere, men fordi vi allerede er dypt involvert – uten å ta aktivt ansvar.

Norge står midt i det

Tre særnorske perspektiver gjør dette til et strategisk veivalg:

1. Oljefondet er eksponert

Vi er tungt investert i de største teknologiselskapene i verden. Når markedsverdier svinger med trillioner på få dager, er det ikke lenger en fjern børsnyhet. Det er fremtidens velferd som vakler. Vi må vite mer om hvilken økonomisk fremtid vi faktisk investerer i.

2. Vi har energi, men mangler en plan

Datasentre er den nye industrien. De følger tilgangen til grønn og stabil energi, noe Norge har i overflod. Likevel mangler vi en nasjonal plan for hvordan energiressursene våre skal skape strategisk verdi i KI-økonomien. Hvis vi ikke handler nå, blir vi et energiland for andres datasystemer – ikke et verdiskapende kraftsenter selv.

3. Vi har verdensledende data – men ingen KI-strategi

Norsk offentlig sektor sitter på unike dataressurser: helsedata, folkeregistre, skatte- og energidata. Det kunne vært fundamentet for en verdensledende KI-plattform, bygd på tillit og åpenhet. Men vi nøler, og taper verdifull tid.

Et forsvarsspørsmål, ikke bare et markedsspørsmål

KI er også sikkerhetspolitikk. Når datasentre, modeller og infrastruktur i økende grad kontrolleres av stormakter, blir digital selvstendighet et nasjonalt forsvarsanliggende. 

Å eie egne datastrukturer og kunne trene egne modeller handler ikke bare om innovasjon, men om beredskap, kritisk infrastruktur og beslutningsmakt i kriser. 

Dette krever at vi tenker forsvar, ikke bare forvaltning – og handler deretter.

Mulighetene er store, hvis vi vil

Norge har en unik mulighet akkurat nå. Vi har energien, kapitalen, tilliten og en offentlig sektor som kan gå foran. Vi kan skape en ny industri rundt data og KI basert på norske verdier. Vi kan bli en trygg havn for selskaper som ønsker transparente og stabile rammer for KI-trening. Vi kan eksportere mer enn strøm – vi kan eksportere datatjenester og digital tillit.

Men da må vi tørre å se KI som mer enn teknologi. Det er økonomisk struktur, maktbalanse og fremtidsindustrien samlet i ett. 

Og den bygges nå.