Hvor sårbart er arbeidslivet for KI?

Tor W. Andreassen er professor emeritus ved NHH og leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. Spørsmålet er ikke om KI endrer arbeidslivet – men om vi har politiske og organisatoriske rammer som kan styre utviklingen før den styrer oss. En nye MIT-studie viser at kunstig intelligens har kommet så langt at den i dag er i stand til å overta arbeidsoppgaver som tilsvarer 11,7 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken. Det interessante med denne studien er at den ikke spekulerer i fremtiden, men ser på effekter basert på dagens KI-teknologi.

Ved å simulere hele den amerikanske arbeidsstyrken gjennom digital tvilling-systemer, identifiserer forskerne særlig kognitive, administrative og rutinepregede funksjoner som spesielt utsatte: HR-prosesser, økonomi, revisjon, markedsføring, logistikk og store deler av kontor- og informasjonsarbeidet. For moderne økonomier er dette hovedtyngden av jobbene.

For Norge er dette et tydelig varsel. En overveiende del av den norske arbeidsstyrken er i dag sysselsatt i tjenesteytende virksomheter, både i privat og offentlig sektor, der kontorbaserte oppgaver utgjør en stor del av den daglige virksomheten. Joggedressen har erstattet kjeledressen. Særlig i offentlig sektor går en betydelig andel av ressursene til administrasjon, saksbehandling og informasjonsflyt, funksjoner som er avgjørende for tjenesteproduksjonen, men som også er krevende å skalere uten teknologisk støtte. SSBs produktivitetsmålinger over tid peker på vedvarende utfordringer i tjenesteøkonomien med flat eller negativ produktivitetsvekst.

Flere norske studier dokumenterer at mange ansatte innen for eksempel politi og helse, bruker uforholdsmessig mye av arbeidstiden på rapportering, dokumentasjon og rutinepreget informasjonsbehandling. Nettopp dette er områder der kunstig intelligens har sitt største potensial for gjennomslag, ettersom teknologien er spesielt egnet til å redusere tid brukt på regelbaserte, informasjonsintensive oppgaver og frigjøre kapasitet til mer verdiskapende arbeid.

Likevel er ikke den største risikoen at tusenvis av jobber forsvinner over natten. Den største trusselen er at Norge og norske virksomheter mangler en strategi for hvordan KI skal innføres, styres og brukes til å forsterke – ikke undergrave – kvalitet og kompetanse. Det som står på spill, er endringer i arbeidsinnholdet. Når KI overtar rutiner, endres profesjonenes rolle. Saksbehandlere blir kvalitetskontrollører, lærere blir kuratorer, økonomer blir analytikere, profesjonelle stillinger som leger, advokater, ingeniører etc. får en assistent. Når KI i større omfang overtar begynnerstillingene for de nyutdannede, krever dette en helt annen tilnærming til etter- og videreutdanning enn det vi har i dag.

Dersom vi lar teknologien drive endringsprosessen alene, vil gevinsten i hovedsak komme i form av kostnadskutt og fristilling av humankapitalen. Konsekvensene – økt ulikhet, svekket tillit til institusjoner og tap av yrkesstolthet i offentlige tjenester – risikerer vi å betale i form av flere og større rustbelter i Norge. Men dersom innføringen av KI styres gjennom klare standarder, kompetanseløft og målrettede investeringer i arbeidsprosesser, med andre ord et menneskesentrert KI-syn, kan teknologien tvert imot styrke produktivitet, kvalitet og konkurransekraft.

Vi står nå i et klassisk innovasjonspolitisk valg. Skal KI bli et middel for å frigjøre tid til menneskelig dømmekraft, eller et verktøy for budsjett- og lønnsreduksjon? Det er et spørsmål lovgivere og ledere må ta stilling til før endringene skyter fart. Det eneste som er sikkert, er at vente-og-se eller status quo ikke lenger er reelle alternativ.

5 siste Synspunkt

• EUs jernrammer er dårlig butikk

• Hvordan får vi et forsvarlig rehabiliteringstilbud fremover?

• Hvordan unngå et KI-kappløp mot bunnen

• Lojalitet til avtaler forplikter også arbeidstakersiden

• Kan Ukraina vinne krigen?