Skoleopprør i Frankrike: Skjebnetime for det politiske sentrum

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

ANALYSE. Den gangen var det et nytt generasjonsopprør, eller -oppgjør, med en tilbakelagt epoke. De første par tiårene etter krigen var over, og ungdommen omfavnet den nye friheten som inntraff på nær sagt alle områder av samfunnslivet.

Voldsomheten i de siste demonstrasjonene og opptøyene i Paris og mange andre franske byer kan ligne på generasjonsopprøret den gang: Ungdommen raser, og myndighetene slår hardt ned på demonstrantene.

Er dette bare innledningen til noe større, altså et varsel om en ny tid, eller er det en mer pragmatisk protest mot dårlige materielle forhold for skoleelever og studenter?

De fleste mener det siste. Men situasjonen i fransk politikk gjør spørsmålet relevant, gitt det omkringliggende politiske terreng og det faktum at det bare er noen måneder til et valg som mange kommentatorer er enige om å kalle et skjebnevalg. Da mener de at Frankrike kan komme over i en ny politisk epoke med helt andre normer enn dem landet har levd med siden – ja, 1968.

Kanskje dreier det seg egentlig om dårlige klasserom, manglende fasiliteter og til og med helsefarlige forhold ved videregående skoler. Frankrike er havnet i en vanskelig økonomisk situasjon – med EUs største budsjettunderskudd og få utsikter til rask gjenoppretting av tidligere status.

Læreren som fransk folkehelt

Skoleproblemer ville neppe vakt samme misnøye i andre land som i Frankrike. Grunnen er historien: Lærerens og den sekulære allmennutdannelsens stilling og betydning i det franske samfunnet kan neppe overvurderes – det dreier seg om den sekulære republikkens grunnleggende credo. 

Slik tenker kanskje ikke enhver skoleelev, men det ligger i genene, og myndighetene ser alvoret. Etterkrigstidens politiske orden og dens forståelse av fransk modernitet er truet. Trusselen kommer fra autoritære ytterfløy-partier med liten sans for forhandlinger og kompromisser.

De som deltar i opptøyene, tenker ikke nødvendigvis slik på det. Det gjør de ikke i Belgia heller, der skoleelever og studenter nå kopierer det som skjer i Frankrike. Vel å merke i den fransktalende delen av Belgia, ikke i Flandern. Der gjelder helt andre kulturelle normer. Også den belgiske regjeringen er i villrede om veien videre, og må antagelig se til Frankrike for å finne veien ut av uføret.

Ytterfløyene dominerer

Ytterfløy-partiene i Frankrike er store og ligger godt an i presidentvalgkampen. Det gjelder Marine Le Pens parti Nasjonal Front ytterst til høyre og Jean-Lucs Mélenchons Det ubøyelige Frankrike i motsatt ende. Mellom dem står en rekke partier av mer ordinær europeisk type, men ingen har flertall alene i Nasjonalforsamlingen. Sannsynligvis vil den neste presidenten skrive ut nyvalg til Nasjonalforsamlingen umiddelbart etter tiltredelse for å få et styringsdyktig flertall i tråd med egen politisk tilhørighet.

President Emmanuel Macron må bære belastningen ved å ha vært den som ødela det mer ryddige og oversiktlige tidligere partimønsteret. Det er under ham ytterfløyene har vokst. Og det er Macrons folk som må håndtere situasjonen slik den er nå. Statsminister og tidligere forsvarsminister Sébastien Lecournu er en særdeles lavprofilert politiker. Han er verken populær eller upopulær.

Den innledende, tilsynelatende hardhendte håndteringen av demonstrantene var av tradisjonelt fransk merke. Samtidig som demonstrasjonene har tiltatt og spredd seg i landet, er myndigheter, politi og opprørsavdelinger blitt mer forsiktige. De er mer ydmyke når det gjelder å innrømme at skoler og undervisning har falt tilbake i forhold til tidligere standarder, og at elevene kan ha gode grunner til å demonstrere.

Hva kan gjøres?

Spørsmålet er bare hva som kan gjøres. Situasjonen kaster et flomlys over Frankrikes økonomiske situasjon, som er langt dårligere enn det de fleste normalt ville forvente. Med budsjettunderskudd på over fem prosent er regjeringen i Paris langt unna EUs standardmål for hva som aksepteres: tre prosent. Situasjonen er slik at den nok bidrar til Nasjonal Fronts sterke stilling: Utsendelser og kutt i finansieringen av innvandrere er et hovedpunkt på Nasjonal Fronts program.

Det er selvsagt en enkel doktrine, og Marine Le Pen vil møte mer komplekse budsjettmessige utfordringer dersom hun blir valgt. Det er også langt fra sikkert at skoleelever og studenter vil finne hennes løsninger gode. På den andre ytterfløyen er heller ikke programmet krystallklart. Men det appellerer kanskje mer til den ungdommen som demonstrerer nå. Og venstresiden har én erfaring som kan vise seg nyttig: «De gule vestene» fra 2018 – en protestbevegelse som vokste seg stor og vant fram med mange av sine krav, under ledelse av Mélenchon.

I den aktuelle situasjonen er det viktig hva foreldregenerasjonen mener. De unge demonstrantene har mange velgere i ryggen. Ingen myndigheter forsøker å bortforklare de til dels dårlige materielle forholdene i undervisningen eller å nekte for en viss underbemanning av lærere. Retorisk omdannes de til et felles mål og et løft som skal og må komme.

Mellom ytterfløyene vurderer de mange partiene og presidentkandidatene sine muligheter. De må samarbeide hvis de skal hamle opp med ytterfløyene. Marine Le Pen stiller som presidentkandidat til våren, og det samme gjør Mélenchon. Midt-feltet er avhengig av samarbeid over partigrenser. Det er ikke urimelig å reise spørsmålet om hvorvidt situasjonen – de uforutsette gymnaselev- og studentdemonstrasjonene – kan endre adferden i politikkens midtfelt, som til nå har vist liten evne til strategisk samarbeid, i tråd med fransk tradisjon.