Tor W. Andreassen: Er Norge neste land til å jage bort turistene?

Tor Wallin Andreassen er professor emeritus ved NHH.

Synspunkt. Mens Barcelona-turister møtes med vannpistoler og rop om «Turist, reis hjem!», Amsterdam fraråder festturisme og Venezia krever fem euro i inngangsbillett, velger Norge en helt annen strategi: å ikke gjøre noen ting.

I mai skrinla Stortinget regjeringens forslag om nasjonal overnattingsavgift – en avgift som kunne gitt 900 millioner kroner årlig til infrastruktur og naturvern. Reiselivsnæringen jublet. Men sommeren 2025 kan bli en brutal oppvåkning.

Norge tror vi er immune mot overturisme fordi vi ikke har store demonstrasjoner – ennå. Feil. Tegnene er overalt: I Tromsø melder innbyggere om forsøpling og tap av privatliv. Lofotens avfallssystem kollapser. Geirangers daglige besøkstall er langt høyere enn tettstedet tåler. Boligmarkedet presses av korttidsutleie.

Men når reiselivsnæringen roper «konkurranseevne!» og «distriktene kan ikke tåle mer byråkrati!», bukker politikerne øyeblikkelig. Som om 20-30 kroner per natt skulle knekke turister som har råd til å reise til verdens dyreste land.

Her ligger kjernen i norsk tilbakeholdenhet: Vi tror en beskjeden avgift vil skremme bort turistene. Men hvor realistisk er det?

De fleste som ferierer i Norge søker nettopp det unike – natur, ro, autentisitet. Dette er ikke prissensitive backpackere, men gjester med høy betalingsvilje fra velstående segmenter. Den svake kronen gir dem allerede et betydelig «prisavslag».

Hvis en avgift på 25 kroner natten får en turist til å velge bort Lofoten, bør vi spørre: Var det avgiften som var problemet – eller et allerede uholdbart forhold mellom volum og bæreevne? Har vi virkelig råd til turister som lar seg avskrekke av kostnaden av en kaffe, når alternativet er nedslitte naturområder og frustrerte lokalsamfunn?

Et særtrekk ved Norge er allemannsretten – retten til fri ferdsel i naturen. Den verdsettes høyt, men gjør det vanskelig å ta betalt for tilgang, selv når naturen slites ned. Dette skaper en kulturell blindsone: Vi vil bevare gratismentaliteten selv når den ikke lenger fungerer.

Andre europeiske land handler. Norge venter og håper. Vi tror norsk væremåte og unike natur beskytter oss mot Barcelona-scenarioer. Men når frustrasjonen først eksploderer, er det for sent å innføre balanserte tiltak. Som et forslag, kunne man velge en region eller en destinasjon, for eksempel Lofoten eller Geiranger, som en prøveordning for turistskatt. Regjeringen liker jo å gjennomføre økonomiske eksperimenter.

Cruiseavgiften var et nødvendig første skritt, men langt fra nok. Vi trenger regionale avgifter, sesongdifferensiering og sterkere insentiver for bærekraftig turisme. Ikke fordi vi hater turister, men fordi vi vil bevare det de kommer for å oppleve.

Debattene om «turistfelle-Norge» kommer. Spørsmålet er ikke om Norge skal innføre besøksavgifter – men hvor lenge vi har råd til å vente med å handle før lokalbefolkningen selv viser turistene sin misnøye, som i Barcelona, Dubrovnik, Venezia, Amsterdam, og deler av Paris.