Når politikken vingler, må noen andre stå støtt

Torhild Stimo er daglig leder Fontenehus Norge.

SYNSPUNKT. Hva er egentlig mulig å forhandle om da, hvis man i etterkant kan fortsette samtaler som fører til endringer?

Nattlige pressekonferanser, sprikende tolkninger og ulike seire som presenteres av de samme budsjettkameratene, er blitt et kjent drama i norsk politikk. Men dette skaper ikke ro og muligheter for å tenke langsiktig. Og det er ofte det som skal til når det gjelder arbeid, psykisk helse og utenforskap.

For det handler om mennesker som faller ut av arbeid, unge som mister hverdagsstrukturen sin, og familier med behov for forutsigbare tilbud over tid. For dem er ustabilitet ikke en abstrakt debatt, men en aktiv trussel.

Hvor finnes egentlig de langsiktige tankene og stabiliteten?

Mye av Norges viktigste arbeid ligger i skjæringspunktet mellom praksisfeltet og frivilligheten. I miljøene som møter de mest sårbare av oss.

Arbeidet som faktisk bærer mennesker gjennom kriser, det skjer hos:

• arbeidsgivere som tar sosialt ansvar
• frivilligsentraler og frisklivssentraler
• NAV-veiledere som er gode på å bygge relasjoner
• selvhjelpsgrupper og pårørendefellesskap
• ideelle organisasjoner som for eksempel Mental Helse, Kirkens Bymisjon og Fontenehus

Dette gjøres nennsomt, kontinuerlig og i takt med folks faktiske liv.

Feltet som bærer fellesskapet

Fontenehusene og andre frivillige, ideelle organisasjoner jobber etter den samme logikken: Relasjoner, ansvar, struktur, arbeid, medvirkning og fellesskap, i et langsiktig perspektiv. Som bygger robusthet i folk.

Vi er en av flere løsninger som faktisk leverer stabilitet i en politisk ustabil hverdag. For mennesker som står utenfor arbeid og samfunnsliv, er stabilitet og rutiner noe av det sterkeste og sunneste vi som samfunn kan by på.

Når rikspolitikken serverer spredte budskap, sitter kommunene igjen med uroen for de praktiske konsekvensene. Skal tiltak videreføres? Hvilke signaler gjelder egentlig? Er dette langsiktige prioriteringer eller midlertidige kompromisser? Hva er lovpålagt og hvordan får vi til utvikling om midlene er bundet opp?

Utenforskap lar seg i hvert fall ikke reparere med hastige og kortsiktige løsninger.

De som står støtt når politikken vingler

Vi trenger at de miljøene som skaper trygghet, fellesskap og arbeidsdeltakelse får rammer som gjør det mulig å fortsette over tid. De løser ikke alle utfordringer, men de representerer en type stabilitet som mennesker i sårbare livssituasjoner faktisk kan lene seg på. Norge kan få mye igjen for å gi litt mer forutsigbarhet til den brede miksen av frivillige, ideelle og kommunale tjenester, og til samarbeidet mellom dem.

Hver dag tilbyr de det som ofte trengs mest: relasjoner som varer, medvirkning som betyr noe, struktur som holder, meningsfulle oppgaver, sosial støtte og arbeidsrettet aktivitet. Dette er ikke spektakulære ideer, men det er livsviktig. Dette handler om et medmenneskelig fokus på ressursene som bor i enkeltpersoner som samfunnet risikerer å gå glipp av.

Tiltak som virker må få tid til å virke. Hvis Norge vil redusere utenforskap, bør tilbudene som fungerer få rammer som varer lenger enn et budsjettår. De står allerede støtt når politikken vingler. Det ville vært klokt å bygge videre på det.

5 siste Synspunkt

• Dette er kjernen i intelligente virksomheter

• En solenergientusiast ser tilbake – og framover

• Statsbudsjettet for 2026: Politiet settes på vent

• Omkamper er ikke et tegn på svak ledelse – det er prisen for sterke fagmiljøer

• EUs beslag av russiske midler: De Wever alene mot Kommisjonen – men vinner hjemme i Belgia