Tor W. Andreassen om formuesskattens tungvektere: Hvem har rett, Thorburn eller Schjelderup?

Tor W. Andreassen er professor emeritus NHH og leder av faglig råd, Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. For et Norge i omstilling med behov for gründere som lykkes, blir spørsmålet stadig mer brennbart: Er formuesskatten en bremsekloss eller en garanti for rettferdighet?

Formuesskatten er blant de mest omdiskuterte ordningene i norsk økonomi, og debatten har krystallisert seg rundt to grunnleggende forskjellige syn på skatten. To fremstående økonomer fra NHH representerer hver sin side av en diskusjon som går til kjernen av hvordan Norge skal balansere vekst og rettferdighet.

Karin Thorburn og hennes kolleger representerer den kritiske fløyen som ser formuesskatten som en brems for norske virksomheter og på norsk entreprenørskap. Hennes argumentasjon er opptatt av praktiske utfordringer:

• For gründere som eier store andeler i unge selskaper uten overskudd, kommer formuesskatten før inntektene. Skatten beregnes på aksjenes verdi, ikke på faktisk kontantstrøm. Dette tvinger eiere til å betale av egen lomme, ta opp lån, eller selge eierandeler tidligere enn ønsket.
• Når gründere må selge andeler for å dekke skattekrav, går disse ofte til utenlandske investorer. Resultatet kan bli at verdiskaping og kontroll flyttes ut av landet akkurat når bedriftene begynner å lykkes.
• I en tid da Norge trenger nye vekstselskaper innen teknologi, kunstig intelligens og grønn omstilling, kan formuesskatten i sin nåværende form fungere som en strukturell hindring for de som våger å satse.

Guttorm Schjelderup og hans kolleger forsvarer formuesskatten ut fra et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv:

• Formuesskatten bidrar til å finansiere de fellesgodene som også gründere er avhengige av – utdanning, forskning, helsetjenester og infrastruktur. Uten dette økosystemet ville Norge ikke hatt grunnlaget for et innovativt næringsliv.
• Skatten hindrer at økonomisk makt og rikdom konsentreres på få hender, noe som er essensielt for å bevare den norske modellens legitimitet og sosiale stabilitet.
• Fra et makroøkonomisk ståsted argumenterer Schjelderup for at kapital som regel finner frem til gode prosjekter, og at formuesskatten derfor ikke nødvendigvis er det største hinderet for entreprenørskap. Oppsummert har vi at et vekstfokus (Thornburn) står mot et fordelingsfokus (Schelderup). 

Som innovasjons-professor som er opptatt av nyskaping og omstilling av virksomheter, lener jeg mot Thornburn. Men løsningen ligger trolig ikke i å velge mellom Thorburns eller Schjelderups perspektiv, men i å utvikle politikk som kan ivareta begge hensyn. Dette kan innebære målrettede reformer som gir gründere mer rom i oppstartsfasen, samtidig som den progressive skattestrukturen opprettholdes på andre områder. 

Formuesskattdebatten handler ikke bare om tekniske skattedetaljer, men om hvilke verdier og prioriteringer som skal forme det norske samfunnet fremover. Både gründerperspektivet og velferdsperspektivet har gyldige poenger, og den videre utviklingen vil avhenge av hvordan Norge klarer å balansere disse hensynene i praksis. 

Frykten min er at exitskatten skal få gründere, morgendagens næringslokomotiver, til å etablere virksomhetene utenfor Norge – som for eksempel Stockholm. Da er det i fremtiden ingen formue å beskatte.